Egoismen skal hem!

"SK Brann er old boys-spissen med vom som insisterer på at han fortsatt er like rask som da han ble klappet av banen etter sin siste eliteseriekamp".

Sportsklubben Brann ønsker en større del av mediepotten i sine hullete lommer, på bekostning av de mindre klubbene. Argumentene er like dårlige som lagets innsats på banen de siste årene.

Mellom 2017 og 2022 skal halvparten av milliardene fra medieavtalen gjort med Discovery Network deles ut til tilknyttede klubber. Per dags dato vil dette bety at 50 prosent fordeles flatt på hele gjengen, mens den andre halvparten fordeles basert på sportslige resultater.

Brann har nå kommet på banen med et utspill som Viking henger seg på, nemlig at de største klubbene, flaggskipene om du vil, har gjort seg fortjent til mer av denne potten enn de mindre lagene. Det kan man i utgangspunktet ikke være uenig i, men da kun hvis man legger interesse ut mot publikum til grunn.

For det er ingen som benekter at enkelte klubbnavn klinger bedre enn andre som motstander når favorittlaget ditt er på skjermen. Sannsynligheten er også til stede for at nøytrale tv-tittere henger seg på i større grad enn hvis to mindre navn spiller en "uvesentlig" kamp.

Dessverre er dette et forslag basert på hva som er best for Brann, ikke hva som gagner norsk toppfotball. Glem solidaritet rundt alt som har med selve fotballen å gjøre; kampen ute på banen, men egoisme fra én klubb i slike sammenhenger har sjelden fungert godt som en langsiktig plan for helheten. Lagene må stå sammen i denne type situasjoner, fordi de er helt avhengige av hverandre for å opprettholde interessen for norsk toppfotball. Hvis man oppe i Bergen virkelig tror at landets to øverste divisjoner innehar en så sterk posisjon "der ute" at man kan ta seg råd til å kjøre egotripp, har man skutt milevis over mål.

Det lukter desperasjon på Brann stadion.

Brann er en skakkjørt klubb økonomisk, i likhet med mange andre norske toppklubber. Sammen med blant andre Viking og IK Start befinner de seg i Norges Fotballforbunds røde sone. Et sted der alle varsellamper blinker kontinuerlig.

Daglig leder i Brann, Vibeke Johannesen, presterer faktisk å legge noe av skylden på deres nåværende elendighet på det faktum at klubben ikke får et økonomisk fortrinn:

- Vi må oppriktig talt få lov til å være med på å løfte fotball. Det er kanskje derfor vi er der vi er som klubb, fordi vi ikke har tatt denne kampen før, sier hun til BT.

Klubben lever i øyeblikket på gamle meritter. Det er mange år siden Brann ble regnet med som utfordrer til seriegullet. Per nå er de en middels norsk toppfotballklubb i et under middels fotball-land. For noen år siden sjekket jeg alltid når Brann skulle spille mot IK Start da terminlista kom, men ikke i år. Jeg husket det rett og slett ikke.

Likevel kan man ikke benekte at merkevaren Brann står sterkere enn for eksempel min egen favorittklubbs. Men den er på fallende kurs. Utspill som dette er bare med på å forsterke fallet. Brann er old boys-spissen med vom som insisterer på at han fortsatt er like rask som da han ble klappet av banen etter sin siste eliteseriekamp.

Lag kommer og lag går. Tidligere meritter kan ikke gi livstidspass på godene man har som et av eliteseriens få flaggskip. Personlig har jeg ikke noe imot at Brann tar plass i toppen på nytt, men ikke prøv å overbevise meg om at norsk fotball som helhet taper på at de ikke kjemper om eliteseriens øverste plasseringer. Andre lag tar deres plass. For eksempel er jeg i 2016 mye mer obs på Odds kamper enn hvem Brann møter. Nei, de har på ingen måte samme publikumspotensiale, men det driter jeg i. For meg handler det om hvilket lag som byr på mest interessant motstand for IK Start inneværende sesong, ikke hvor mange tilskuere de har, eller at de vant et seriegull for ni år siden.

Brann kan igjen innta en over gjennomsnittet-interesse hos meg, men da gjennom sportslige resultater. Og der får de faen meg klare å komme seg for egen maskin, uten å kappe beina av lag som for øyeblikket sitter med en svakere merkevare enn bergensklubben.

For her er vi inne på essensen: Brann er faktisk avhengige av at så mange klubber som mulig innehar potensialet til å trekke publikummere til hjemmekampene på Brann stadion. Hvis målet er at de største lagene skal kruse inn til spill i Europa sesong etter sesong, er det bare å gratulere med å ta livet av interessen og med det norsk toppfotball.

Klubber som Stabæk, Odd og Strømsgodset har de siste årene gjort langt mer for å få til en økonomisk sterk avtale for NFF enn det Brann har, uten at de kommer med tilsvarende egoistiske utsagn. Dette bidraget har klubbene gitt, ikke bare fordi de har sterke resultater, men også fordi de er en underdog som kjemper seg til topps med begrensede midler. Nevnte klubber er der de er på grunn av god styring av sine respektive skip, ikke fordi en eller annen rik onkel opererer som "redningsmann" gang etter gang.

Så lenge skuta går bra og kanonene på dekk utgjør en trussel, driter folk flest i om man kan kalle det et flaggskip. For flaggskipet i Bergen er lekk, med vått krutt i kanonløpene. Min oppfordring er å fikse skipet med rettferdige midler, ikke ved å operere som pirater inn i kontoene til andre middelhavsfarere. Da kan de like gjerne rette kanonene mot sitt eget dekk. Ekstraomganger redder ikke det faktum at resultatet uansett blir det samme.

Foto: Pixabay

I Kattafis klør

Lyst på en liten kattunge? Kattafi venter på deg, din støvsuger.

“To hvite løver kom sammen i jungelens dyp. Under en himmel fylt opp med tusenvis av stjerneskudd, på et grunnfjell av smaragder, skapte de Kattafi. Alle jordens trær bøyde seg i respekt for deres nye hersker, alle jordens vinder løyet foran hennes poter. Fugler emigrerte i frykt for sylskarpe klør, og menneskene i jungelen brakte gaver som tunfisk på boks og myke puter. Slik lyder kattens ord”.

Hvis katten min, Mietzi, skulle skrevet biografi, ville den startet omtrent slik. Det er uvesentlig at hun er en gatemiks fra Vennesla utenfor Kristiansand. En katt skaper sin egen historie, og den må passe med det faktum at man faktisk er verdens enehersker.

Mietzi er enehersker over leiligheten vår, de to terrassene og alt så langt øyet kan se fra dem. Hennes mjau er lov, og det tok meg flere år å innse til hvilke ekstreme lengder jeg hadde latt meg manipulere. Hun fikk kallenavnet Kattafi, og ser ut til å leve godt med det. Tross alt mistenker jeg at hun kjenner seg igjen i tankegodset til enhver diktator, det være seg Muammar al-Gaddafi eller Kim Jung-un.

Så her er noen gode tips før du går til anskaffelse av en diktator kattunge:

Kattens søvn



Kattafi sover mye. Dumme mennesker vil kunne tolke dette som latskap. Mer feil kan man ikke ta. Kattafi vet at hennes rike alltid er truet ved dets yttergrenser, og må derfor være uthvilt for å kunne yte sitt absolutt beste når angrepene kommer. En hver god diktator er paranoid, og vet at husholdningen er under kostant fare fra for eksempel ting som lager høye lyder.

Du er under din katts beskyttelse, og bør derfor alltid passe på at den kan sove på myke puter eller lignende, uavhengig av hvor man befinner seg i riket. Vær også varsom med å forstyrre en sovende diktator, for eksempel ved å prate eller bevege deg i leiligheten.

Din søvn

Ditt søvnmønster er av liten viktighet. Som Kattafis tjener og hoffnarr er du forpliktet til å stille opp, uavhengig av tid på døgnet. En katt vil alltid spørre deg høflig om du kunne tenke deg å servere litt underholdning i nattens mulm og mørke, men dette er utelukkende etikette. Det er ikke et reelt spørsmål, men en kommando.

Skulle du nekte å sette opp en helaftens kabaret i løpet av 30 sekunder, vil Kattafi umiddelbart staffe din latskap. Dette kan være noe så enkelt som klør mot fotsåle, men også kontraunderholdning i form av den vakreste kattesang, eller den svært effektive lydinstallasjonen “Pote dytter mobil og andre nattbordselementer ned på gulvet”.

Husk at det er poengløst å lukke døren til soverommet ditt, da både kattesang og lydinstallasjoner kan utføres uavhengig av stengsler. Poengløst er også kjefting, da Kattafi vet at du ligger lavt på rangstigen.

Kattemat

Som Kattafis kokk, er det ditt ansvar å sette fram mat. Tørrfor bør være tilgjengelig dagen igjennom, mens våtfor bør serveres to ganger til dagen. Klarer du ikke selv, som det udugelige mennesket du er, å holde orden på tiden, vil Kattafi gi klar beskjed.

Variasjon er for historieløse idioter. Kattafi har lagt sin elsk på et merke, og et merke alene. Nåde deg hvis du skulle prøve å introdusere noe annet. Dette vil ikke bli rørt, og du kan like gjerne kaste pengene dine ned i et sluk. Du er svak og lar deg påvirke av tv-reklamer. Dette gjelder ikke Kattafi. Din hersker vil også legge seg “la oss prøve noe nytt” på minnet, slik at din meget fortjente straff kan utføres på en senere tidspunkt (jamfør “Din søvn”).

Kos med katt



En diktator er lunefull, og du vil derfor aldri kunne vite om kos er på sin plass. Mange diktatorer bruker dette som et psykologisk spill, for eksempel ved å innlede til kos, for så å sette tenner og klør i arm– og håndpartiet ditt. Ikke så hardt at du blir fysisk skadet, men hardt nok til at du blir psykisk ustabil og redd. Du vet at en tabbe har blitt gjort, men ikke spesifikt hva. Kattafi ser helst at du over tid inntar en voldsoffer-mentalitet, der du vet at alt er din feil, alltid.

Audiens

Avhengig av humør (jamfør “Kattemat” og “Kattens søvn”) vil audienser kunne gjennomføres. Helst skal Kattafi varsles i god tid, slik at diktatoren selv kan gjøre en vurdering på om det hele lar seg gjennomføre. En uvarslet audiens kan føre til intense, timelange hatblikk mot gjesten, fra trygg posisjon, eller tilsvarende oppførsel som under “Kos med katt”.

Målet vil som regel være å skape en stemning som tilsier at gjesten aldri ønsker å komme tilbake, slik at du vil ha mer tid til å diske opp for Kattafi.

Arkitektur

Forandring er en uting. Som et svakt offer for det forfengelige samfunnet, vil du på et tidspunkt vurdere utbytting av for eksempel en oppskrapet, slitt sofa. Dette er uakseptabel oppførsel. Kattafi har brukt flere år på å få møblene dine til å lukte katt, i tillegg til å distribuere akkurat den rette mengden hår over, under, mellom og inni. Diktatorens rike ser ut akkurat slik det skal se ut, og alt nytt er feil. En ny sofa vil by på mye ekstraarbeid, og dermed mindre viktig søvn og dårligere beskyttelse av rikets yttergrenser. Uansett betyr ikke det visuelle noe, da du ikke lenger har venner på besøk (jamfør “Audiens”).

Kattemøbler, kjøpt for tusenvis av kroner, vil verdsettes, men brukes lite. Dette fordi Kattafi må vise deg at gaver bare gir en viss aksept, ikke stor glede.

Kattens følelser



Følelser er svakhet. Det er derfor katter i stor grad ser ned på hunder (og mennesker). Bli ikke skuffet når Kattafi finner din retur til riket etter ferie fullstendig uinteressant. Du har sviktet, og bør straffes. Vit at diktatoren elsker deg, men er det gjensynsglede du leter etter, gå for en hund.

I frykt for å tape respekt vil Kattafi først og fremst vise glede over dine handlinger knyttet til lek eller mat, ikke deg som person.

Belønning



Kattafi belønner trofaste og flinke tjenere. Har du over en gitt tidsperiode utført dine plikter med glans, vil spennende gaver komme din vei. En svært populær belønning vinterstid, er hårdonasjon. Legg ut plagg på sengen din, og Kattafi vil spre sine hellige hår på dem. Slik kan alle dine venner og kollegaer se at du er heldig nok til å tjene under en vakker katte-diktator.

Belønning kan også bestå av noe visuelt vakkert, nærmere bestemt diktatoren selv. Kattafi vil legge seg ned på tastaturer eller stille seg opp foran tv-skjermen, slik at du kan bivåne dens skjønnhet i stedet for Skavlan.

Nemesis

En hver diktator må skape seg et fiendebilde, ikke bare utenfor riket, men også internt. Kattafi har en nemesis, nemlig støvsugeren, og den er en av svært få ting som kan vippe en katt av pinnen (men ikke tronen). At en diktator lar deg gå på tur med dette monsteret, uten å sette klørne i deg, er et tegn på at du er elsket. Kattafis frykt for denne bråkebøtta er enorm, men heldigvis vet diktatoren at den er intelligent underlegen seg selv, og dermed aldri vil være en utfordrer til makten. Akkurat som deg der altså… Du er en støvsuger.

Foto: Pixabay

Herlige norske banneord

Jeg hever mitt glass, kikker rundt meg i dette bibelvennlige landskapet og skåler for de små, men kraftfulle venner. Banneordene.

Det var vinter, kaldt og lett snødrev i luften. Året var 1990, måneden var januar og jeg hadde akkurat feiret min åttende bursdag. Ikke vet jeg hvor vi var på vei, men et eller annet sted gikk i hvert fall turen sammen med pappa. Jeg stoppet opp ved en bil, nærmere bestemt vår gode nabos, rev av meg votten og skrev med barnlig entusiasme på vinduet.

«FOK JU»

Min kjære far var selvsagt ikke fornøyd. Han skjøv meg vekk fra bilen, så på meg og sa noe om at det jeg gjorde var helt feil. Så rev han av seg votten og skrev med barnlig entusiasme.

«FUCK YOU»

- Sånn Pål. Sånn skriver du fuck you, sa han med et flir.

Du ser... Jeg leste flytende som fireåring, mye takket være foreldre som pløyde gjennom den ene boka etter den andre på sengekanten min. Av den grunn stavet jeg nok også bedre enn gjennomsnittet hvis ord skulle ned på papiret eller frosne bilvinduer. Så det var ikke nødvendigvis det at pappa likte at jeg skrev «FOK JU», men måtte jeg først gjøre det, så kunne han like gjerne lære meg hvordan det skulle skrives.

Jeg likte banneord som liten. Jeg liker banneord nå. Og jeg hater når folk slenger ut latterligheter om at banning er et tegn på dårlig ordforråd. Den har undertegnede fått i trynet noen ganger. Utsagnet er både tåpelig og feil, basert på idiotene som benytter seg av banneord i hver eneste setning. Uansett hva slags ord man skulle velge å benytte seg av mellom samtlige punktum, viser det tegn på dårlig ordforråd. «Liksom» er et godt eksempel, uten at det fører til gysninger på ryggraden til en eneste prest i dette landet.

For det er her de mange innvendingene mot banneord dukker opp. De er unødvendige. Ofte blasfemiske. Jeg kan selvsagt ikke nekte folk å mene dette, men snakk om å være vel følsomme. For de gangene jeg velger å si ting som «satan», «helvete», «fitte» eller «fuck» har det ikke noe å gjøre med verken Belsebub, bostedet hans, kvinnelige kjønnsorgan eller seksuelt samkvem. Moser jeg pannebrasken inn i en skapdør, noe som skjer både titt og ofte, ser jeg det som en menneskerett å kunne lire av meg et av de ovennevnte ordene uten at noen skal la seg fornærme av den grunn. Hvem tror egentlig at disse små pepperdoser blir sagt som noe annet enn rene kraftuttrykk? Stygt, ja, men det er da også noe av poenget. Og skulle du være uenig, her er et lite varsku. Møter du meg på gata, akkurat i det jeg smeller kneet inn i en lyktestolpe, roper jeg ikke «fitte» fordi du er jævlig fin. Jeg synker ikke ned på et neandertalernivå fordi bakenden din er veldreid. Jeg løper rett og slett ikke rundt med tunga ut av munnen, ropende på fitte, hver gang jeg seg et ok kvinnemenneske. Ordet brukes for å lindre smerte og irritasjon over egen kløning. Det gjør godt. Hvis du kan stå i samme situasjon, kremte av deg et «au» og vandre videre på din vei, fint. For meg passer det bedre med en dundersalve, uten at det egentlig betyr noe som helst.

Men jeg er høflig lite barn. Selvsagt velges mine ord med omhu de gangene jeg befinner meg sammen med individer som virkelig ikke liker banning. «En jævlig kamp» blir «forferdelig». «Satans idiot» blir helt enkelt til «idiot». Banning er pepper på en heller traust dose med norsk tradisjonskost. Man tar ikke av med slikt krydder, men her og der passer det seg med en velplassert dose. Føl for det hva du vil, men slenger du ut et «du har dårlig ordforråd.. liksom» så skal jeg faen meg rundpule deg til helvete med satan selv som heisfører, ditt forbanna fittetryne.

Foto: Pixabay

Når man roper i skogen får man banan

Linnea Myhre kjører banandebatt. Den handler om langt mer enn hva du spiser.

Jeg er kristiansander. Det ligger ikke i min natur å smelle neven i bordet og rope høyt. Kjæresten min beskriver meg som konfliktsky. Jeg stemmer rett til venstre for sentrum, men ser at det også er mye fornuftig politikk lenger til venstre, midt på og til høyre. Man vil aldri se meg stemme FrP eller MDG, men jeg er mer enn villig til å innrømme at de fungerer som viktige motvekter i det politiske Norge.

Men dette er ikke et innspill i debatten rundt hvor mange politiske partier vi bør ha. Jeg ønsker bare å illustrere at jeg forhåpentligvis framstår som et rimelig moderat individ, med evne til å se flere sider av samme sak. Og slik er det jo med de aller fleste av oss: Oppegående, tenkende, reflekterende... Og veldig, veldig stille...

Det slo meg da jeg i går leste Linnea Myhre sin facebook-oppdatering; Det er viktig å stå opp for bananer. Eller... Bananene klarer seg nok. Jeg tror ikke Bama skjelver i buksene fordi en treningsekspert, denne gang i form av Helle Bornstein, på God Morgen Norge sier at bananer er noe man bør holde seg unna på et sukkergrunnlag. Det er verre med de unge (og for den saks skyld de noe eldre) som tar dette for god fisk.

Helle Bornstein kan sikkert legge både tall og fakta på bordet som viser at bananer har for mye sukker innabords sett opp mot for eksempel en gulrot. For alt det jeg vet, er sannsynligheten stor for at banan har en effekt på fettprosenten, men at den er en avgjørende bestanddel for hvordan du ser ut, det tviler jeg sterkt på. Den effekten en banan måtte ha i negativ forstand, veier antageligvis langt mindre enn de positive elementene med å spise den gule frukten. Vi snakker ikke om kostholdsråd her, vi snakker slankehysteri. På bloggen sin har Bornstein i dag publisert et innlegg der det skrives at hun ikke har forsøkt å gi informasjon til dem med spiseforstyrrelser, men dem som er bekymret for sukkerinntaket sett i forhold til bananen. Det stemmer sikkert, men jeg vil jo tørre å påstå at man allerede er på vei til å snuble over i førstnevnte gruppe hvis man tilhører sistnevnte.

Men Helle Bornstein er i sin fulle rett til å både mene, løfte fram og promotere budskapet sitt. Ytringsfriheten sørger for det, heldigvis. Det er intet mindre enn fantastisk at vi har et samfunn der hvem som helst kan si hva som helst. Så får heller God Morgen Norge gjøre en ny vurdering på om de ønsker å være en bidragsyter til budskapet om fetende bananer.

Men det er viktig at slike meninger ikke får stå ubesvart. I går var det Linnea Myhre som ropte at Bornstein var med på å gjøre de sykere enda sykere. Et godt poeng, for tross alt er ikke bananutspillet farlig for de fleste. For en 16-åring med spiseforstyrrelser derimot... Jeg skal ikke gå lenger inn i debatten her, for det gjør Linnea mer enn godt nok i sin egen tekst.

Det jeg vil fram til handler egentlig ikke om feilslått bananinfo. Det blir ganske så uskyldig i forhold til mye av det andre som beveger seg på nettet. Men det er et godt eksempel på å ikke la ting man er uenig i stå ubesvart, enten det er en artikkel, et facebook-innlegg, en kronikk, et blogginnlegg eller i kommentarfeltene som ligger i bunnen av disse.

Internett er en skog, og på bakken under et hvert tre ligger muligheten for å kommentere og debattere det man har lest. I utgangspunktet et viktig samfunnsverktøy, men de fleste av oss liker best å kikke på trærne der vi vandrer rundt på stiene. Joda... man er engasjert, men det får da være måte på. Så vi holder oss på god avstand og diskuterer heller politikk og samfunn ansikt til ansikt med folk.

Debatten i kommentarfeltene er på mange måter lik avslutningen på Holmgang, den gang det programmet fortsatt gikk sin seiersgang på TV2. For de som ikke måtte huske: I hver sending kunne folk ringe inn for å si sin hjertens mening om debattens tema. Og mens rulleteksten gikk, spilte produsenten et knippe av ytringene som hadde kommet inn. Her var det ikke moderasjonen som sto i fokus, men illsinte innringere som så ekstremt sort eller ekstremt hvitt på ting. Hvis disse meningsbærerne hadde speilet Norge, ville ytterste høyre og ytterste venstre hatt regjeringsmakt alene for årevis siden.

Slik er det altså også i kommentarfeltene under de aller fleste artikler på nett. Det er sort-hvitt-karakteristikker på temaer av større og mindre alvorlighetsgrad. Uansett er det et vepsebol man nødig stikker hånden sin inn i.

Nettet, med sine blogger, artikler og kommentarfelt leverer akkurat det ytringsfriheten er konstruert for. Samtidig er det skremmende å se hvor ensartet "debatten" er. Skal man virkelig la det passeres i stillhet?

Dessverre er det akkurat dette som skjer i de fleste tilfeller. Når det ropes i bunn av skogen, blir det som regel stående ubesvart. Man orker rett og slett ikke å bli stukket av bier. Så når en eller annen facebook-bekjent legger ut et bilde med tekst like catchy som rasistisk, sukker man oppgitt og scroller videre i sin jakt etter morsomme kattevideoer.

Skogen er vindskjev, og det er vår feil. Det blåser så hardt fra én kant at kommentarfeltene ikke er en speiling av samfunnet. Det er et vrangbilde. Fordi vi er stille. Fordi vi går utenom.

Med sitt innlegg oppnår ikke Linnea Myhre noe spesielt inn mot Helle Bornstein. Det er lite sannsynlig at sistnevnte vil bli en bananentusiast. Mer sannsynlig er det at Myhre oppnår en hel del inn mot den 16 år gamle jenta som faktisk vurderte å kutte ut bananer og "annet godteri" etter å ha sett God Morgen Norge.

På samme måte kan man, og bør man, se på den eller de debattene man velger å involvere seg i. Det handler ikke om å overbevise din meningsmotstander, men de andre om at du har rett. De som ikke helt vet hvor de står. Den største gruppen i samfunnet består av moderate individer med reell kunnskap på sine egne, spesifikke områder. Det være seg innenfor kosthold, religion, flyktningstatistikk, seksualitet eller noe helt annet. Disse stemmene mangler i nesten et hvert kommentarfelt. Flertallet er tyst. En stillhet de andre partene tjener på. Hylekorene har gode dager på nettet, den viktigste meningsbærende flaten i vår tidsalder, og jeg gjentar: Det er vår feil.

Hvor er autoritetene på diverse felt? Legene, forskerne, professorene, analytikerne, spesialpedagogene, statistikkinnhenterne, økonomene og så videre? Få av dem er å finne i kommentarfeltene. Noen av dem skriver kronikker. De fleste er stille. Man sitter i tretoppene.

I mens herjer ubalansen. Den roper høyt i bunn av skogen, der det sjeldent er noe motsvar å få. Så min oppfordring er å hoppe ned fra grenene, bli litt møkkete på skoene og la din stemme bli hørt der den trengs som mest.

Foto: Pixabay

Jul i Sutregata

Er julekalenderen på NRK ment å være en 24 episoder lang mimrestund for foreldre?

VG kan i dag fortelle oss at foreldre over hele landet er i harnisk over at NRK nekter å vise Jul i Skomakergata eller Jul i Blåfjell som årets julekalender. To serier fra henholdsvis 1979 og 1999.

Disse folka mener altså at nevøen min skal se Skomaker Andersen (Henki Kolstad) og Tøfflus denne jula. Sammen med foreldrene sine skal han altså sitte der i førjulskosen å se dette utdaterte radarparet vise tegnefilm fra Øst-Tyskland i form av Jon Blund. Øst-Tyskland!

Slim!

- Daidalos! Daidalos, onkel Pål!

Da Jakob sa dette første gang, lurte jeg på om han hadde pådratt seg en lei talefeil. Så viste det seg at treåringen uttalte navnet på hovedpersonen i serien han ikke kan slutte å prate om: Labyrint på NRK Super. For han er det lørdagens, om ikke ukas store høydepunkt, når Daidalos forsøker å hindre barn i å komme seg igjennom sine slimete labyrinter og andre utfordringer.

Jakob er fire år gammel. Hver gang vi snakker sammen bare må han fortelle om den siste utviklingen i Labyrint. En så vesentlig del er det av samtalene våre, at jeg så meg nødt til å se to episoder hjemme i min egen sofakrok. Det føltes nemlig identisk med å være den ene i lunsjpausen som ikke hadde sett gårsdagens episode av Breaking Bad.

Hvis Labyrint hadde blitt vist på tv-skjermen da jeg var fire år, ville antageligvis NRK blitt lagt ned på dagen. Det er totalt fritt for pedagogikk. Man sitter ikke igjen med noen lærdom, da bortsett fra at Daidalos overhode ikke er hyggelig med de unge deltagerne og at robotene hans er skikkelig, skikkelig skumle. Og det er gøy!

Falkeklubben

I min tid var det Portveien 2, repriser av Lekestue og nevnte Jul i Skomakergata. Det er utvilsomt hyggelige minner, og bare navnene gjør meg en smule varm innvendig, men faktum er at disse seriene bør få ligge rolig i sin grav. Å røske likene opp nok en gang, gjøre dem til marionetter og påstå at de lever i beste velgående, det er gravskjending.

Faktum er at Jul i Skomakergata i dag framstår som overpedagogisk møl. Å hyle og skrike om at dette er noe dagens unge skal se i jula, er som om mine foreldre skulle gått i vranglås fordi NRK ikke viste repriser av Falkeklubben i 1985.



Eli Rygg, dronningen av Portveien 2, mener i følge VG at det er merkelig at NRK kaller de to julekalenderne for utdaterte.

– Barn spiser det vi gir dem. De krever ikke noe, det er vi som tror det. Når jeg leser eventyr for barn ser jeg at de klarer å ta imot det enkle budskapet som mange av de gamle, gode kalenderne har, sier Rygg til VG.

Beklager, men den kjøper jeg ikke... Barn spiser kanskje det vi gi dem, men min erfaring tilsier at de foretrekker pannekaker foran rosenkål. Eli Rygg er selv en del av tiårene der pedagogikken sto i høysetet da serier skulle produseres for barn. Det handlet hele veien om at de voksne skulle lære barna noe. Det var skole forkledd som barne-tv. Ikke noe galt i en dæsj med pedagogikk, men en viss nedtoning har gjort dagens barne-tv til akkurat det: tv for barn, ikke Statens Pedagogiske Formidlingskanal av 1963.

Fakkeltog

Jeg kan ikke forstå annet enn at disse barikade-foreldrene først og fremst hyler etter Skomakergata på jakt etter egne nostalgiske minner fra barndommens førjulstid. Uten å kunne føre tunge bevis, tviler jeg på at smårollingene deres har grått seg i søvn gjennom hele november fordi en sliten tøffel og en gammel skomaker i VHS-kvalitet ikke blir å se på skjermen i desember. Hadde det vært opp til meg, ville jeg sett det som mer verdifullt at barn av 2015 fikk skape sin egen julenostalgi, enn at de skal tvangsfores med mitt vrakgods av fortidens tv-minner.

I forrige bloggpost skrev jeg om gammel teknologi. Denne sutringen over utvikling i barne-tv, kan sammenlignes med at jeg skulle gått i raserimodus fordi spillprodusentene nekter å lage spill med samme grafikk som det jeg koste meg med i 1994.

VG kan også fortelle at enkelte har tatt initiativ til et fakkeltog og en underskriftskampanje, og jeg har ingen grunn til å tvile på riksavisens informasjon. Folk må engasjere seg i akkurat det de måtte ønske, men snakk om å utvanne verdien av symbolikken bak fakler i mørket. I disse dager grenser det til provoserende. I tillegg vil jeg gjerne se de engasjerte 5-åringene i denne saken stå med fakler og plakater utenfor NRK på Marienlyst, ikke de i overkant nostalgiske foreldrene deres. Hvis man er så opptatt av gamle, pedagogiske tv-serier at man står med fakler i vinterkulda, bør man også stille seg følgende spørsmål:

Hva lærer jeg barnet mitt når det er DETTE jeg velger å engasjere meg nok i til å løfte kroppen opp av sofaen?

Dette er pur egoisme fra en foreldregenrasjon som av en eller annen merkelig grunn tror at deres kulturelle opplevelser i barndommen er fasit for ungene i 2015. Jeg kan foreslå at de i tillegg til å fore ungene med Jul i Skomakergata, også viser det samme engasjementet når det gjelder sin egen underholdning. Dropp alt som vises på HBO, og sett heller på et seriemaraton bestående av Baywatch og Dereck. Det er samme ulla, og det ligger jo en viss sannhet i "practice what you preach".

Og mens dere gjør det, skal jeg og nevøen min snakke videre om slimdusjer, slimbiller og slimbasseng i Daidalos sin absurde verden. For da koser vi oss... Sammen. På hans premisser. God jul!

(Og hvis du absolutt må se: Jul i Skomakergata ligger streamingklart på NRK)

Foto: Pixabay

Gammel før (i) tiden

"Ungene i dag skjønner funksjonaliteten i en iPad før de forstår funksjonaliteten av et toalett. Jeg var 10 år før jeg så en fjernkontroll på stuebordet. Hvordan skal jeg holde tritt?"

Om rett over én måned fyller jeg 34. De som er eldre enn 34, for eksempel mine foreldre, vil påstå at dette overhodet ikke er noen alder, men jeg begynner å føle meg gammel. Ikke fysisk eller psykisk, men når det kommer til teknologisk utvikling.

Det har kommet gradvis og snikende. Ingen alarmbjeller gikk av. Men helt ut av det blå har en snikende følelse av likegyldighet begynt å melde seg hver gang et av landets største medier melder om en eller annen ny Apple eller Samsung-revolusjon.

La oss få det ut i tekstform med en gang: Det er jævlig skummelt å tenke "Jeg syns vi har det fint som vi har det" i en alder av 33. For all del, jeg ser jo virkelig hvor eksepsjonelt viktig det er at teknologien utvikler seg, men helt ubevisst melder hjernen seg litt ut. Det er liksom ikke så ekstremt viktig at telefonen min må være det nyeste nye. Snapchat driter jeg så endeløst i. Min teori er at generasjonen jeg tilhører har fått en teknologisk overdose på absolutt alle områder. På et tidspunkt ble det rett og slett for mye.

Dette skjer selvsagt med alle og enhver. Gudene skal vite at min far gir så faen som det er mulig å gi i at Samsung S6 har buet skjerm. Strengt tatt gir han faen i at det nå eksisterer mobiltelefoner med touchscreen. Det trådløse nettet i leiligheten hans grenser til påtvunget. Dette er hans privilegium der pensjonsalderen nærmer seg gradvis. Ingen forventer at folk i 60-åra skal sove på asfalten utenfor en eller annen Apple-butikk når sistnevnte lanserer et nytt produkt. De finnes selvsagt, men de er få.

Poenget er at utviklingen gikk saktere før. Nå går det i et tempo man aldri har sett sidestykke til, og raskere skal det gå. Så jeg spør meg om jeg kommer til å bli 65 i et teknologisk perspektiv, før jeg er 40?

Sjumilssteg

Skrittene før var enorme, for eksempel da tv-en begynte å bli allemannseie utover 60-tallet. Men sett bort i fra regulære sendinger i farger fra 1975, skjedde det jo ikke så veldig mye mer på den fronten før i tiåret da undertegnede snublet inn i manesjen. Det var sjumilssteg, men i et høyst behagelig tempo. Fjernkontroll var et fremmedord på den tiden, og formatet på tv-sendingene var like firkantet som Instagram-bilder. Enkelte teknofreaks hadde utenlandske kanaler, men de aller fleste holdt seg til gode, gamle NRK. Hver lørdag morgen sto jeg opp og led meg igjennom to timer med Frokost-tv fordi de på et vilkårlig tidspunkt i programmet viste fem minutter med polsk animasjonsfilm for barn (her er jeg fristet til å sette anførselstegn rundt setningens to siste ord). En egen tv-kanal for barn var like utopisk som flygende biler, eller for den saks skyld Instagram. Hadde man mot formodning en egen tv-skjerm på rommet, grenset det til omsorgssvikt. Og hva faen skulle du egentlig se på?

Så det gikk saktere framover. Man fikk rimelig god tid til å sette seg inn i hvordan en teknologisk nyvinning fungerte før en ny kom på plass. Og når jeg ser tilbake, syns jeg det hele gikk ganske tregt fram til midten av 90-tallet. Det illustreres best ved en aldri så liten oppramsing av det jeg husker som mine teknologiske høydepunkter fram til 1997, året da jeg fikk internett.

Tv-en har vi jo allerede nevnt, men dens trofaste 90-talls-tilbehør må ikke glemmes. VHS. Hvilken glede det var da jeg og min søster fikk overbevist opphavet om at vi trengte en videospiller på hjemmebane, slik at vi kunne ta opp programmer fra våre nyinnkjøpte kanaler. Det ble brått slutt på tiden da man ikke bare leide seg en film som man for Guds skyld måtte huske å spole tilbake før levering, men også dro med seg en gigantisk 10-kilos kloss kalt moviebox hjem fra videobutikken. Ei lenger måtte min far bruke 20 minutter på å vri en knott fram og tilbake, tracking mener jeg det kaltes, for å få bildet stabilt på skjermen. Ja, det kunne til og med investeres i filmer man så hadde til odel og eie for evig tid.

Og når vi snakker om spoling... CD-spilleren må heller ikke glemmes. Kassettenes død. Ville du høre på en spesifikk låt, ja da trykket du deg bare fram til riktig nummer, og det på sekunder. Og jaggu fikk man bærbare cd-spillere også. De måtte bæres i beltet, for lommene var for små, og et lett vindkast eller kremt var nok til at musikken ble avbrutt av dørgende stillhet. Bærbar ja, men på ingen måte særlig mobil. Batterilevetiden var vel på to, tre timer, men ingen klaget over sånt den gang.

Bærbar var heller ikke min første pc. Blytung kom den i hus på begynnelsen av 90-tallet. En Intel 386 med WordPerfect, Windows 3.1, SimCity, Championship Manager og Jones in the Fast Line. Det var helt greit at man ikke kunne starte WordPerfect fra Windows, men måtte ut i DOS. Det samme gjaldt for alle andre spill enn Minesweeper og kabal. Glem heller ikke den medfølgende printeren som skrev ut svimlende én side per minutt.

Doro Tutti

Så skjedde det egentlig ikke så mye mer på mange år. Joda, spillene ble bedre, kanalene ble flere og det ble introdusert mer stabile bærbare cd-spillere, men alt i alt en form for status quo. Så begynte revolusjonen... Med mitt dummeste kjøp gjennom tidene...

Doro Tutti het den, personsøkeren jeg av uvisse årsaker mente at var helt nødvendig for min tenåringseksistens. Den kostet noen hundrelapper, og gjorde det mulig for folk å kontakte meg enkelt og greit. Alt de måtte gjøre var å ringe opp denne gule, lille boksen, taste inn nummeret de ønsket at jeg skulle ringe dem på, og voilà! En lett vibrering i lomma og et nummer på skjermen. Så var det jo bare for meg å ta tak i en hustelefon eller telefonboks, og samtalen var et faktum.

Alt i alt kom det inn tre nummer til min kjære Doro Tutti. Nummer én og nummer to kom på første dag. Det første var mitt eget, bare for å sjekke at alt fungerte. Det andre var fra bestekompisen min, etter at jeg tvang han til å ringe. Det tredje nummeret var mitt eget igjen, tre uker etter innkjøpet, bare for å forsikre meg om at alt fortsatt fungerte. Jeg stusset tross alt veldig på akkurat det, siden ingen nummer dukket opp på skjermen.

Pål (33) sliter med å forstå logikken til Pål (15) på dette punktet, og for den saks skyld en del andre også). Jeg var ikke akuttlege. Dessuten enten på skolen, hjemme eller hos en kamerat. Det fantes strengt tatt ikke situasjoner der et eller annet menneske MÅTTE ha tak i meg pronto. Men faen så kult det var!

Doro-en ble lagt i en skuff. Men på mange måter var det starten på alt det andre, først representert med internett. Eller Internett, som man skrev den gangen. Jeg hadde sett det på en pc hos storebroren til en klassekamerat. Han pratet med folk, ekte folk, over hele verden via tastaturet sitt. Jeg måtte ha internett! Jeg visste bare ikke helt hvorfor. Jeg visste strengt tatt ikke egentlig hva det faktisk var.

Hvordan jeg klarte å overbevise foreldrene mine om at dette var livsnødvendig, vites ikke. Men internett kom i hus. Riktig nok med enkelte oppstartsproblemer, for eksempel brukernavn og passord. Jeg hadde aldri hørt om brukernavn før, og etter at vi hadde prøvd alt, utbrøt min far:

- Skriv "fuck you" og trykk enter!

Det fungerte heller ikke.

En venn av min far, som etter eget utsagn var ekspert på feltet, mente at problemet kunne være skjermspareren. Men løsningen ble først funnet etter å ha kjørt både pc og modem, "hele jævla dritten" som min far beskrev det som, ut på Elkjøp. Det måtte kobles til en kabel mellom de to. Hvordan skulle vi vite det? Vi visste jo ikke en gang hva dette internettet egentlig var for noe, eller for den saks skyld hvor det befant seg.

Nå var det ikke så mye man fikk brukt internettet på denne tiden. Det kostet 6 kroner i timen før 17.00, 9 kroner mellom 17.00 og 23.00. I tillegg var det ingen som kunne ringe inn eller ut på telefonen vår mens jeg "surfet". Det var også med internett som med resten av den teknologiske utviklingen fram til dette punktet i historien: Det gikk treigt. Veldig treigt. En kompis brukte 13 timer på å laste ned en spilldemo på 4 mb.

Ikke så lenge etter dette, bare et år eller to senere, kom mobiltelefonen i lomma. Entusiastisk kunne jeg ringe til bestekameratens hjemmetelefon å fortelle at den historiske samtalen han var en del av i dette øyeblikk, den ble fra min side gjennomført utendørs. Ja, du hørte riktig... Utendørs.

Så følger mange herrens år der internett og mobiltelefon fortsatt er separate ting. Man får bredbånd, ting går kjappere, og på et eller annet tidspunkt smelter de to sammen i en vederstyggelighet kalt WAP. Internett på mobil, men så lite brukervennlig og dyrt at jeg aldri gadd å sette meg inn i det. Men del av revolusjonen likevel.

iPad og toaletter

Tenk på det selv... Hvordan var din internett- og mobilhverdag i 2005, for ti år siden? Hvordan var din hverdag, punktum? iPhone eksisterte ikke og smarttelefonen gikk riktignok under det navnet, men kremt, kremt... Streaming, spill, apper, YouTube, Google, videochat, 3G,4G, wifi, Facebook, Instagram, Twitter, 100 mb i sekundet og 1 terabyte lagringsplass i en sky. Siri har kontroll. Hva heter det egentlig på japansk? Del alt, alltid. Vær pålogget, alltid. Når så du sist ut gjennom et bussvindu? Det har skjedd mer på de siste 10 årene enn man egentlig er klar over. Man har nærmest glemt hvordan det var før. Alt som tidligere fungerte hver for seg, og uten å være spesielt praktisk, er nå sømløst festet til hverandre. VI er festet til hverandre. Ungene i dag skjønner funksjonaliteten i en iPad før de forstår funksjonaliteten av et toalett. Jeg var 10 år før jeg så en fjernkontroll på stuebordet. Hvordan skal jeg holde tritt?

Om du syns dette en bra eller dårlig utvikling, det legger jeg meg ikke borti. Tanken som gjør meg svimmel, det er følgende: Jeg er på nippet til å falle av teknologivogna etter ti år med hardkjør. Alt går bare raskere, så hvor er vi om nye ti år? Jeg tviler ikke på at det stort sett er en gunstig utvikling, men klarer jeg å følge med? Redselen min er å ikke en gang være 40 år og fullstendig ute av synk med teknologiske nyvinninger. Jeg blir en tracking-knapp man må justere for å få i vater. Lette vindkast og kremt gjør meg stille. Jeg blir et tungt vedlegg i en støvete mailkonto. Jeg blir Doro Tutti.

Min far ga meg løsningen på det hele i 1997... Skriv "fuck you" og trykk enter.

Foto: Pixabay

Parterapi før kvalifiseringen

Sekundene tikker ned mot kvalifisering mellom IK Start og Jerv. Forholdet skranter...

– Ja, Pål... Du virker stresset?

– Selvsagt! Folk ser rart på meg. Det er medlidende sukk og nølende stemmer over alt. Jeg er jo faen meg redd for at fremmede folk skal begynne å stryke meg på ryggen.

– Er det noe galt i å bli strøket på ryggen?

– Jeg trenger det ikke! Jeg har vært nesten 30 år i dette forholdet, og det er jo ikke som om alt har vært sjokoladepålegg med sukker på fram til nå. Strengt tatt har det mesteparten av tiden vært knekkebrød med servelat... Uten smør! Men jeg har alltid vært trofast, selv om fristelsene har vært mange. Og nå virker det som om alle rundt meg faktisk hadde unnet meg et saftig sidesprang.

– Du vil ikke være utro?

– Nei, for Guds skyld. Jeg tåler hverdagens gråfarger. Faen heller, vi har det jo fint sammen også.

– Tidligere har du nevnt økonomien som et problem i forholdet...

– Ja, det har vært helt over styr. Luksusfellen neste. Men ting har bedret seg litt på det området. Det forsøkes i hvert fall...

– La oss gå tilbake til starten. Det er jo en psykologklisjé å skylde på opphavet, men tror du din far har noe med dette å gjøre?

– Han mente jo aldri noe vondt med det, tvert i mot, men det var pappa som introduserte meg for klubben. Andre barn i Kristiansand ble tatt med i kirken på søndager. Min kirke var Kristiansand Stadion. Min Jesus var Erik Mykland.

– Det var annerledes den gangen?

– Forholdet? Å ja... Nyforelskelsen vet du... Spillet var bedre, spillerne pur kvalitet... Spenningen... Og vi var flere. Mange av dem slo opp for lenge siden. De valgte seg postordreforhold i stedet for.

– Er du misunnelig?

– Jeg er ikke misunnelige på englandsfarerne. De lider jo fra tid til annen i sine forhold også, men det virker som om mange av dem ikke har forståelse for at jeg har holdt fast på mitt. Når praten kommer inn på forhold, og jeg svarer bekreftende på at det fortsatt er IK Start som gjelder her i huset, ser de på meg som om jeg frivillig har latt meg påføre en eller annen klein krefttype.

– Jeg tror det er viktig at du spør deg selv om klubben ønsker å være i et forhold med deg...

– Håper og tror. Det har vært mange forandringer til det verre, og en stund lurte jeg på om det var hint om at jeg skulle ta steget... Slå opp... Jeg mener... Selvsagt stusser man når forholdet sitter fast i nedrykkssumpen. Når man står med dritt til halsen og taktikken ser ut til å være bygget på forsvar av en ikke-eksisterende ledelse fra første minutt i kampen. Det er jo faen meg suicidalt!

– Er du sint?

– Ikke nå, men jeg blir ofte sint ja. Roper, skriker og slår neven i bordet under kamp. Klart det ikke hjelper, men frustrasjonen tar overhånd. Jeg vet jo at det ikke ser spesielt bra ut. Jeg skjønner jo at man ikke kan forvente gull når mange av de beste kvalitetene i forholdet, spillerne om du vil, har forsvunnet til andre klubber, men av og til blir det rett og slett for mye...

– Hva med romantikken?

– Den er til stede. Jeg tror alle fotballsupportere er håpløse romantikere. Enten det eller stokk dumme. Det finnes alltid et håp om at ting skal bli bedre rundt neste sving, neste omgang, neste kamp, neste sesong. Og når man er i et forhold med IK Start... ja, da er det ikke så mye som skal til. Vinner vi kvalifiseringen mot Jerv, da lover jeg å ikke se bakover, men framover.

– Du ser mye bakover?

– Alt for mye. Men hva skal man gjøre. Jeg må jo konstant påminne meg selv om hvorfor jeg er i dette forholdet. Høsten har jo virkelig vært begredelig. Helt på kanten til at nok er nok.

– Jeg får en følelse av at du liker det litt... Smerten...

– Jeg har tenkt tanken selv. Det er jo sadomasochisme, verken mer eller mindre. Men egentlig, sånn innerst inne, ønsker jeg stearinlys og myke puter. Romantiker vet du... Jeg elsker denne klubben. Det er vel svar nok på alt.

Foto: Pixabay

Avatar - Et langt gjesp

Jeg innså det etter én time i kinosetet. Avatar er det verste mølet jeg har sett siden Titanic.

Kanskje ikke så rart. Avatar er tross alt regissert av samme regissør, James Cameron. Der og da, med 3D-briller på skrå, led jeg. Det finnes ikke noe verre enn å sitte låst mellom haugevis med mennesker på hver side av en, når alt man ønsker er å forlate salen.

160 minutter er lang tid. Selv ikke svært gode 3D-effekter kan bøte på et latterlig manus. For er det noe denne filmen ikke har, så er det substans. Hovedpersonen, Jake Sully, har like mye troverdighet som en religiøs fanatiker med kortterminal. Kjærlighetshistorien like dum og meningsløs som... Ja... Igjen kommer Titanic opp som et godt eksempel

Jeg ønsker ikke å røpe noe av den platte handlingen, da enkelte av dere sikkert har tenkt å se dette makkverket, men gled dere til den ene platte one-lineren etter den ene. Se også fram mot en handling som ikke presenterer noe nytt eller revolusjonerende. Det er en kvasi-politisk og miljøfokusert krigsprotest uten en eneste tankevekkende scene.

James Cameron har knapt jobbet med andre prosjekter siden Titanic. All hans tid har gått med til Avatar. Rundt tolv år, hvis jeg ikke regner helt feil. I kinosalen stusset jeg en smule over hvordan noen kan bruke tolv år på å tromme sammen en slik historie, da Cameron tross alt utelukkende har plukket scener fra andre filmer. Kloke hoder sier at alt allerede har blitt gjort, men kjære James: Gjør i hvertfall et forsøk på å dekke over «copy-paste-skribleriene».

Avatar er kjøttkaker i brun saus, presentert som et gourmetmåltid. Du kjenner smaken, lukten og utseendet. Trygt og stabilt. Intet overraskende på tunga. Akkurat de ingrediensene som skal til for å få folk til å gå mann av huse. Tross alt spilte filmen inn 158 millioner kroner på åpningsdagen i USA. Mulig er det bare jeg som er sær. Titanic er jo også ansett som en genial liten sak.

Folk må mene og føle akkurat det de vil, men jeg påberoper meg selv den samme retten. Avatar tok tre timer fra meg som jeg aldri får igjen. 3D er artig i omtrent femten minutter. Etter det begynner man å fokusere mer på hva filmen faktisk forsøker å servere en. James Cameron serverer en produkt som for meg handler mer om å tjene penger enn å gi folk en skikkelig filmopplevelse. Mannen er rett og slett genial. Han vet hvilken oppskrift som bør brukes, og den følger gubben slavisk. Når Cameron i tillegg er så lite fantasifull at han er nødt til å stjele åtti prosent av handlingen fra allerede eksisterende filmer, ja så er det jo dømt til å bli en suksess.

Terningkastene har vært høye. Femmer etter femmer dukker opp. Hvis jeg skal la meg friste til å trille terningen, blir det en soleklar toer. James Cameron skal derfor være strålende fornøyd. Titanic havnet på én prikk, så sakte men sikkert blir produktene hans bedre. Gratulerer!

Foto: Pixabay

Julegrøt, tårer og blod

På låven sitter nissen med sin julegrøt, og den kan han faen meg få ha for seg selv spør du meg.

Denne juletradisjonen har gitt meg mye smerte, men det skyldes verken risgrøten, sukkeret eller smørøyet. Mandelen er kniveggen som gang på gang gnager seg inn i mitt hjerte. Den er som ei jente du virkelig ønsker å kunne kalle din, men som forsvinner hjem fra festen med en kompis. Tilbake står den kjærlighetshungrige med blanke øyne og bøyd rygg.

Det har seg nemlig slik at jeg til dags dato, etter 27 år på denne jord, aldri har fått mandelen i grøten. År etter år, jul etter jul, vil skjebnen det slik at et av mine familiemedlemmer alltid roper triumferende med beviset mellom tommel og pekefinger.

Misforstå meg ikke. Jeg unner dem all lykke i livet, men når skal det bli min tur til å motta premien, marsipangrisen? Oddsen tilsier jo at man en eller annen gang mellom 1982 og 2009 skulle vært den heldige, men den gang ei. Eller... Det stemmer ikke helt. Én gang har jeg faktisk fått både mandel og marsipan, men den «seieren» teller ikke. Min mor er, som mange av dere vet, pedagog. Den rette tittelen er noe slikt som spesialpsykologisk rådgiver, men en gang pedagog, alltid pedagog. Uansett... Det var meg, min søster og nabogutten som var samlet rundt kjøkkenbordet. Grøten var servert og apetitten stor. Etter noen kjappe skjeer kjente jeg mandelen hvile på tungen. Etter ti år kunne jeg endelig innkassere tapernes gunst. Min tid var kommet.

Men det hele var selvsagt for godt til å være sant. Pedagogen kjørte nemlig en noe spesiell strategi dette året. Det lå en mandel i samtlige boller med grøt. Ikke mer enn noen sekunder etter at jeg hadde fått smake seierens søte kyss, ble mine lepper svidd av glovarm skje. Min søster holdt en mandel. Det samme gjaldt nabogutten. Og joda... Selvsagt fikk vi alle hver vår lille marsipangris.

Jeg er for å dele av både penger, hjerte, sjel, hud og hår, men ikke i konkurransesammenheng. Det er ingen forskjell på verdensmesterskapet i fotball og mandeljakt. Konkurranse er konkurranse, og jeg går alltid inn for å vinne. «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det. Bare mødre og pedagoger kan mene noe slikt. Spør du meg, så er det ikke noe poeng i deltagelsen hvis den ikke krones med seier. Dette førte senest for et par dager siden til at jeg bokstavelig talt knuste en squashracket i raseri, ikke fordi kampen var tapt, men fordi et poeng gikk til motstanderen.

I ettermiddag venter årets grøtkonkurranse hos min mor. Det vil ikke skje, men tanken er likevel artig: Undertegnede moser grøttallerkenen i veggen hvis mandelen havner i annen munn. Banning, grøt, smør og sukker i en herlig blanding. God jul.

Så kan man selvsagt spørre seg om dette konkurranseinstinktet er sunt eller skadelig. Så langt har jeg aldri tapt venner eller vunnet fiender på seiersønsket som rir meg dag og natt. Tross alt er jeg en god vinner. Når noen ser meg tape, når de har meg i knestående, da er det lov til å opptre som en sur sitron. Tross alt er noe av det beste med en seier å se taperens bitre ansikt. Kanskje ikke når det kommer til julegrøt, men for eksempel i fotballkonkurranser på Playstation.

Pro Evolution er et spill som har gitt meg både sorg og glede. I flere år har jeg og et knippe kompiser samlet oss for å knive om seier. Her finnes intet hjerte for kamerater. De timene vi har sammen kan best beskrives som vennskapelig hat. Alle har et sterkt konkurranseinstinkt, og derfor smaker seieren bedre enn sukret grøt med mandel. Nederlaget i motstanderens øyne er nok til å løfte egen lykke til nye høyder. Ingen marsipangris kommer opp i mot premien det er å se en kamerat ødelegge en joystick i raseri over et smertefullt tap. Slikt kan man smatte på i dagevis.

Marsipan og mandel gir kort glede, men hvor lenge skal man måtte vente på øyeblikket som et hvert julesinn fortjener å oppleve. Kanskje er min tid kommet. Kanskje vil mandelen i år finne sin rettmessige eier. Jeg vet ikke hvor lenge det er mulig å spise grøt uten mandel. Smaken av risgrøt har for meg blitt smaken av nederlag. Alt jeg ønsker er fred. Fred i sinn og fred på jord. God jul.

Foto: Pixabay

Kvinner og klær

Noen ganger føler man seg fortapt blant kvinner og klær.



TV-produsenter skaper et godt bilde på hvordan det kan se ut. Et menneske står helt stille på Karl Johan mens hele verden farer forbi i et fryktelig tempo. Slik følte jeg det i dag. Begge beina plantet godt i bakken, men med et nervøst og flakkende blikk på menneskene rundt meg. De var så målrettet. Her trengtes intet kart, intet kompass. «Unna vei, jeg vet hvor stien går».

Jeg vet ikke hvordan kvinner føler seg når de gjester Dressmann med gubben, men noe sier meg at de opptrer en god del tryggere enn det jeg gjør i klesbutikker uten et eneste herreplagg. Lost in translation. Alt er så mykt og fremmed. Jeg er en puslespillbrikke som har havnet i feil eske.

«Her er det bare å henge på dama», tenker jeg, blunker et millisekund og befinner meg helt alene i truseseksjonen. Beina forsøker å bevege seg strategisk, men uansett hvor jeg setter dem, ser det ut til at kroppen min står i veien for målrettede kvinner med dollartegn i blikket. De vet at jeg ikke hører til her, og behandler meg derfor som en brysom svulst.

Desperate blikk, desperate bevegelser. Hvor i helvete ble hun av? Jeg lister meg forbi en haug med krimskrams (eller accesories som man kaller det), snubler inn i en haug med vinterkåper og finner henne ved genserne. Jeg har lyst til å be henne leie meg ut av butikken, gjerne til en trygg benk, men i stedet forventes det naturlig nok at jeg skal komme med velrettede motekommentarer. Jeg vet hva som er fint. Jeg vet hva jeg ikke liker, men noen dommer i Americas Next Top Model er denne karen så absolutt ikke.

Så forsvinner hun igjen. Et uoppmerksomt øyeblikk fra min side, og nok en gang alene i dette underlige universet. Kanskje er det best hvis man bare blir stående på stedet hvil. Du har sikkert sett det før: Menn fryst til is. Tomt blikk og halvåpen munn, gjerne holdene på sin bedre halvdels veske. Kanskje har du tenkt at dette mannfolket er umotivert. At han kjeder seg i klesbutikken. Feil. For all del, det er ingen favorittsyssel, men dette noe kjedelige posisjonsvalget skyldes stort sett en indre frykt for å ta et feilsteg.

Så til slutt blir jeg stående slik. Litt som en senil herre som har vandret litt for langt vekk fra sitt eget hus. Og Kathy ser meg. Heldigvis.

- Jeg er snart ferdig, sier hun og stryker meg sympatisk på venstrearmen.

Jeg nikker.

- Og da kan vi spise en hamburger på Burger King, smiler hun.

Jeg smiler. Det høres fint ut. Så får jeg et flashback til barndommen. Nå lokkes det med burger. Den gang fristet mamma med is. Is, is, is, is, is. Is så fort mamma er ferdig med innkjøpene. Is, is, is, is, is. Is så fort mamma er ferdig med å prate med en eller annen venninne som er ute i samme oppdrag.

Kanskje er det derfor jeg føler meg så alene og rastløs i butikker med kvinneklær? På grunn av isen som alltid lå litt for langt framme i tid. Svaret er nei. Jeg tror faktisk at det hele skyldes min far.

Opphavet, pappa som jeg liker å titulere han, dro meg med til byen for å kjøpe bursdagsgave til mamma. Jeg valgte ut en bok, og han hadde bestemt seg for undertøy. På dette tidspunktet var undertegnede 15 år, og bare det å bli sett i offentlig rom sammen med foreldrene mine var en skjebne verre enn døden. Gud så dum disse hormonene gjør en. Men uansett... Vi er i en av Kristiansands mekkaer for kvinneklær. En serviceinnstilt kvinne spør pappa om det trengs hjelp.

- Ja, bekrefter han, og forklarer at vi er på utkikk etter undertøy.

- Til deg da, spøker kvinnen og ler litt.

Jeg vet ikke helt hva pappa tenkte, men er rimelig sikker på at ønsket å sette ut sin 15 år gamle hormonbombe av en sønn.

Han smilte, kikket rundt seg i det proppfulle lokalet og sa alt for høyt:

- Til meg nei... På ingen måte. Jeg bruker bare kvinneundertøy på søndager, og da låner jeg konas.

Hvordan kvinnen reagerte, det vites ikke. Jeg var allerede på vei ut av butikken. Rød og rasende. Min kjære far lo godt og lenge.

I dag ser jeg selvsagt humoren i det hele, men aldri har min sjel blitt satt mer ut. Kan det virkelig forventes at en stakkar skal få et normalt forhold til klesbutikker for det motsatte kjønn etter noe slikt? Ikke vet jeg. Men jeg fikk hamburgeren min. Godt nok for meg.

Foto: Pixabay