Herlige norske banneord

Jeg hever mitt glass, kikker rundt meg i dette bibelvennlige landskapet og skåler for de små, men kraftfulle venner. Banneordene.

Det var vinter, kaldt og lett snødrev i luften. Året var 1990, måneden var januar og jeg hadde akkurat feiret min åttende bursdag. Ikke vet jeg hvor vi var på vei, men et eller annet sted gikk i hvert fall turen sammen med pappa. Jeg stoppet opp ved en bil, nærmere bestemt vår gode nabos, rev av meg votten og skrev med barnlig entusiasme på vinduet.

«FOK JU»

Min kjære far var selvsagt ikke fornøyd. Han skjøv meg vekk fra bilen, så på meg og sa noe om at det jeg gjorde var helt feil. Så rev han av seg votten og skrev med barnlig entusiasme.

«FUCK YOU»

- Sånn Pål. Sånn skriver du fuck you, sa han med et flir.

Du ser... Jeg leste flytende som fireåring, mye takket være foreldre som pløyde gjennom den ene boka etter den andre på sengekanten min. Av den grunn stavet jeg nok også bedre enn gjennomsnittet hvis ord skulle ned på papiret eller frosne bilvinduer. Så det var ikke nødvendigvis det at pappa likte at jeg skrev «FOK JU», men måtte jeg først gjøre det, så kunne han like gjerne lære meg hvordan det skulle skrives.

Jeg likte banneord som liten. Jeg liker banneord nå. Og jeg hater når folk slenger ut latterligheter om at banning er et tegn på dårlig ordforråd. Den har undertegnede fått i trynet noen ganger. Utsagnet er både tåpelig og feil, basert på idiotene som benytter seg av banneord i hver eneste setning. Uansett hva slags ord man skulle velge å benytte seg av mellom samtlige punktum, viser det tegn på dårlig ordforråd. «Liksom» er et godt eksempel, uten at det fører til gysninger på ryggraden til en eneste prest i dette landet.

For det er her de mange innvendingene mot banneord dukker opp. De er unødvendige. Ofte blasfemiske. Jeg kan selvsagt ikke nekte folk å mene dette, men snakk om å være vel følsomme. For de gangene jeg velger å si ting som «satan», «helvete», «fitte» eller «fuck» har det ikke noe å gjøre med verken Belsebub, bostedet hans, kvinnelige kjønnsorgan eller seksuelt samkvem. Moser jeg pannebrasken inn i en skapdør, noe som skjer både titt og ofte, ser jeg det som en menneskerett å kunne lire av meg et av de ovennevnte ordene uten at noen skal la seg fornærme av den grunn. Hvem tror egentlig at disse små pepperdoser blir sagt som noe annet enn rene kraftuttrykk? Stygt, ja, men det er da også noe av poenget. Og skulle du være uenig, her er et lite varsku. Møter du meg på gata, akkurat i det jeg smeller kneet inn i en lyktestolpe, roper jeg ikke «fitte» fordi du er jævlig fin. Jeg synker ikke ned på et neandertalernivå fordi bakenden din er veldreid. Jeg løper rett og slett ikke rundt med tunga ut av munnen, ropende på fitte, hver gang jeg seg et ok kvinnemenneske. Ordet brukes for å lindre smerte og irritasjon over egen kløning. Det gjør godt. Hvis du kan stå i samme situasjon, kremte av deg et «au» og vandre videre på din vei, fint. For meg passer det bedre med en dundersalve, uten at det egentlig betyr noe som helst.

Men jeg er høflig lite barn. Selvsagt velges mine ord med omhu de gangene jeg befinner meg sammen med individer som virkelig ikke liker banning. «En jævlig kamp» blir «forferdelig». «Satans idiot» blir helt enkelt til «idiot». Banning er pepper på en heller traust dose med norsk tradisjonskost. Man tar ikke av med slikt krydder, men her og der passer det seg med en velplassert dose. Føl for det hva du vil, men slenger du ut et «du har dårlig ordforråd.. liksom» så skal jeg faen meg rundpule deg til helvete med satan selv som heisfører, ditt forbanna fittetryne.

Foto: Pixabay