I Kattafis klør

Lyst på en liten kattunge? Kattafi venter på deg, din støvsuger.

“To hvite løver kom sammen i jungelens dyp. Under en himmel fylt opp med tusenvis av stjerneskudd, på et grunnfjell av smaragder, skapte de Kattafi. Alle jordens trær bøyde seg i respekt for deres nye hersker, alle jordens vinder løyet foran hennes poter. Fugler emigrerte i frykt for sylskarpe klør, og menneskene i jungelen brakte gaver som tunfisk på boks og myke puter. Slik lyder kattens ord”.

Hvis katten min, Mietzi, skulle skrevet biografi, ville den startet omtrent slik. Det er uvesentlig at hun er en gatemiks fra Vennesla utenfor Kristiansand. En katt skaper sin egen historie, og den må passe med det faktum at man faktisk er verdens enehersker.

Mietzi er enehersker over leiligheten vår, de to terrassene og alt så langt øyet kan se fra dem. Hennes mjau er lov, og det tok meg flere år å innse til hvilke ekstreme lengder jeg hadde latt meg manipulere. Hun fikk kallenavnet Kattafi, og ser ut til å leve godt med det. Tross alt mistenker jeg at hun kjenner seg igjen i tankegodset til enhver diktator, det være seg Muammar al-Gaddafi eller Kim Jung-un.

Så her er noen gode tips før du går til anskaffelse av en diktator kattunge:

Kattens søvn



Kattafi sover mye. Dumme mennesker vil kunne tolke dette som latskap. Mer feil kan man ikke ta. Kattafi vet at hennes rike alltid er truet ved dets yttergrenser, og må derfor være uthvilt for å kunne yte sitt absolutt beste når angrepene kommer. En hver god diktator er paranoid, og vet at husholdningen er under kostant fare fra for eksempel ting som lager høye lyder.

Du er under din katts beskyttelse, og bør derfor alltid passe på at den kan sove på myke puter eller lignende, uavhengig av hvor man befinner seg i riket. Vær også varsom med å forstyrre en sovende diktator, for eksempel ved å prate eller bevege deg i leiligheten.

Din søvn

Ditt søvnmønster er av liten viktighet. Som Kattafis tjener og hoffnarr er du forpliktet til å stille opp, uavhengig av tid på døgnet. En katt vil alltid spørre deg høflig om du kunne tenke deg å servere litt underholdning i nattens mulm og mørke, men dette er utelukkende etikette. Det er ikke et reelt spørsmål, men en kommando.

Skulle du nekte å sette opp en helaftens kabaret i løpet av 30 sekunder, vil Kattafi umiddelbart staffe din latskap. Dette kan være noe så enkelt som klør mot fotsåle, men også kontraunderholdning i form av den vakreste kattesang, eller den svært effektive lydinstallasjonen “Pote dytter mobil og andre nattbordselementer ned på gulvet”.

Husk at det er poengløst å lukke døren til soverommet ditt, da både kattesang og lydinstallasjoner kan utføres uavhengig av stengsler. Poengløst er også kjefting, da Kattafi vet at du ligger lavt på rangstigen.

Kattemat

Som Kattafis kokk, er det ditt ansvar å sette fram mat. Tørrfor bør være tilgjengelig dagen igjennom, mens våtfor bør serveres to ganger til dagen. Klarer du ikke selv, som det udugelige mennesket du er, å holde orden på tiden, vil Kattafi gi klar beskjed.

Variasjon er for historieløse idioter. Kattafi har lagt sin elsk på et merke, og et merke alene. Nåde deg hvis du skulle prøve å introdusere noe annet. Dette vil ikke bli rørt, og du kan like gjerne kaste pengene dine ned i et sluk. Du er svak og lar deg påvirke av tv-reklamer. Dette gjelder ikke Kattafi. Din hersker vil også legge seg “la oss prøve noe nytt” på minnet, slik at din meget fortjente straff kan utføres på en senere tidspunkt (jamfør “Din søvn”).

Kos med katt



En diktator er lunefull, og du vil derfor aldri kunne vite om kos er på sin plass. Mange diktatorer bruker dette som et psykologisk spill, for eksempel ved å innlede til kos, for så å sette tenner og klør i arm– og håndpartiet ditt. Ikke så hardt at du blir fysisk skadet, men hardt nok til at du blir psykisk ustabil og redd. Du vet at en tabbe har blitt gjort, men ikke spesifikt hva. Kattafi ser helst at du over tid inntar en voldsoffer-mentalitet, der du vet at alt er din feil, alltid.

Audiens

Avhengig av humør (jamfør “Kattemat” og “Kattens søvn”) vil audienser kunne gjennomføres. Helst skal Kattafi varsles i god tid, slik at diktatoren selv kan gjøre en vurdering på om det hele lar seg gjennomføre. En uvarslet audiens kan føre til intense, timelange hatblikk mot gjesten, fra trygg posisjon, eller tilsvarende oppførsel som under “Kos med katt”.

Målet vil som regel være å skape en stemning som tilsier at gjesten aldri ønsker å komme tilbake, slik at du vil ha mer tid til å diske opp for Kattafi.

Arkitektur

Forandring er en uting. Som et svakt offer for det forfengelige samfunnet, vil du på et tidspunkt vurdere utbytting av for eksempel en oppskrapet, slitt sofa. Dette er uakseptabel oppførsel. Kattafi har brukt flere år på å få møblene dine til å lukte katt, i tillegg til å distribuere akkurat den rette mengden hår over, under, mellom og inni. Diktatorens rike ser ut akkurat slik det skal se ut, og alt nytt er feil. En ny sofa vil by på mye ekstraarbeid, og dermed mindre viktig søvn og dårligere beskyttelse av rikets yttergrenser. Uansett betyr ikke det visuelle noe, da du ikke lenger har venner på besøk (jamfør “Audiens”).

Kattemøbler, kjøpt for tusenvis av kroner, vil verdsettes, men brukes lite. Dette fordi Kattafi må vise deg at gaver bare gir en viss aksept, ikke stor glede.

Kattens følelser



Følelser er svakhet. Det er derfor katter i stor grad ser ned på hunder (og mennesker). Bli ikke skuffet når Kattafi finner din retur til riket etter ferie fullstendig uinteressant. Du har sviktet, og bør straffes. Vit at diktatoren elsker deg, men er det gjensynsglede du leter etter, gå for en hund.

I frykt for å tape respekt vil Kattafi først og fremst vise glede over dine handlinger knyttet til lek eller mat, ikke deg som person.

Belønning



Kattafi belønner trofaste og flinke tjenere. Har du over en gitt tidsperiode utført dine plikter med glans, vil spennende gaver komme din vei. En svært populær belønning vinterstid, er hårdonasjon. Legg ut plagg på sengen din, og Kattafi vil spre sine hellige hår på dem. Slik kan alle dine venner og kollegaer se at du er heldig nok til å tjene under en vakker katte-diktator.

Belønning kan også bestå av noe visuelt vakkert, nærmere bestemt diktatoren selv. Kattafi vil legge seg ned på tastaturer eller stille seg opp foran tv-skjermen, slik at du kan bivåne dens skjønnhet i stedet for Skavlan.

Nemesis

En hver diktator må skape seg et fiendebilde, ikke bare utenfor riket, men også internt. Kattafi har en nemesis, nemlig støvsugeren, og den er en av svært få ting som kan vippe en katt av pinnen (men ikke tronen). At en diktator lar deg gå på tur med dette monsteret, uten å sette klørne i deg, er et tegn på at du er elsket. Kattafis frykt for denne bråkebøtta er enorm, men heldigvis vet diktatoren at den er intelligent underlegen seg selv, og dermed aldri vil være en utfordrer til makten. Akkurat som deg der altså… Du er en støvsuger.

Foto: Pixabay

Herlige norske banneord

Jeg hever mitt glass, kikker rundt meg i dette bibelvennlige landskapet og skåler for de små, men kraftfulle venner. Banneordene.

Det var vinter, kaldt og lett snødrev i luften. Året var 1990, måneden var januar og jeg hadde akkurat feiret min åttende bursdag. Ikke vet jeg hvor vi var på vei, men et eller annet sted gikk i hvert fall turen sammen med pappa. Jeg stoppet opp ved en bil, nærmere bestemt vår gode nabos, rev av meg votten og skrev med barnlig entusiasme på vinduet.

«FOK JU»

Min kjære far var selvsagt ikke fornøyd. Han skjøv meg vekk fra bilen, så på meg og sa noe om at det jeg gjorde var helt feil. Så rev han av seg votten og skrev med barnlig entusiasme.

«FUCK YOU»

- Sånn Pål. Sånn skriver du fuck you, sa han med et flir.

Du ser... Jeg leste flytende som fireåring, mye takket være foreldre som pløyde gjennom den ene boka etter den andre på sengekanten min. Av den grunn stavet jeg nok også bedre enn gjennomsnittet hvis ord skulle ned på papiret eller frosne bilvinduer. Så det var ikke nødvendigvis det at pappa likte at jeg skrev «FOK JU», men måtte jeg først gjøre det, så kunne han like gjerne lære meg hvordan det skulle skrives.

Jeg likte banneord som liten. Jeg liker banneord nå. Og jeg hater når folk slenger ut latterligheter om at banning er et tegn på dårlig ordforråd. Den har undertegnede fått i trynet noen ganger. Utsagnet er både tåpelig og feil, basert på idiotene som benytter seg av banneord i hver eneste setning. Uansett hva slags ord man skulle velge å benytte seg av mellom samtlige punktum, viser det tegn på dårlig ordforråd. «Liksom» er et godt eksempel, uten at det fører til gysninger på ryggraden til en eneste prest i dette landet.

For det er her de mange innvendingene mot banneord dukker opp. De er unødvendige. Ofte blasfemiske. Jeg kan selvsagt ikke nekte folk å mene dette, men snakk om å være vel følsomme. For de gangene jeg velger å si ting som «satan», «helvete», «fitte» eller «fuck» har det ikke noe å gjøre med verken Belsebub, bostedet hans, kvinnelige kjønnsorgan eller seksuelt samkvem. Moser jeg pannebrasken inn i en skapdør, noe som skjer både titt og ofte, ser jeg det som en menneskerett å kunne lire av meg et av de ovennevnte ordene uten at noen skal la seg fornærme av den grunn. Hvem tror egentlig at disse små pepperdoser blir sagt som noe annet enn rene kraftuttrykk? Stygt, ja, men det er da også noe av poenget. Og skulle du være uenig, her er et lite varsku. Møter du meg på gata, akkurat i det jeg smeller kneet inn i en lyktestolpe, roper jeg ikke «fitte» fordi du er jævlig fin. Jeg synker ikke ned på et neandertalernivå fordi bakenden din er veldreid. Jeg løper rett og slett ikke rundt med tunga ut av munnen, ropende på fitte, hver gang jeg seg et ok kvinnemenneske. Ordet brukes for å lindre smerte og irritasjon over egen kløning. Det gjør godt. Hvis du kan stå i samme situasjon, kremte av deg et «au» og vandre videre på din vei, fint. For meg passer det bedre med en dundersalve, uten at det egentlig betyr noe som helst.

Men jeg er høflig lite barn. Selvsagt velges mine ord med omhu de gangene jeg befinner meg sammen med individer som virkelig ikke liker banning. «En jævlig kamp» blir «forferdelig». «Satans idiot» blir helt enkelt til «idiot». Banning er pepper på en heller traust dose med norsk tradisjonskost. Man tar ikke av med slikt krydder, men her og der passer det seg med en velplassert dose. Føl for det hva du vil, men slenger du ut et «du har dårlig ordforråd.. liksom» så skal jeg faen meg rundpule deg til helvete med satan selv som heisfører, ditt forbanna fittetryne.

Foto: Pixabay

Når man roper i skogen får man banan

Linnea Myhre kjører banandebatt. Den handler om langt mer enn hva du spiser.

Jeg er kristiansander. Det ligger ikke i min natur å smelle neven i bordet og rope høyt. Kjæresten min beskriver meg som konfliktsky. Jeg stemmer rett til venstre for sentrum, men ser at det også er mye fornuftig politikk lenger til venstre, midt på og til høyre. Man vil aldri se meg stemme FrP eller MDG, men jeg er mer enn villig til å innrømme at de fungerer som viktige motvekter i det politiske Norge.

Men dette er ikke et innspill i debatten rundt hvor mange politiske partier vi bør ha. Jeg ønsker bare å illustrere at jeg forhåpentligvis framstår som et rimelig moderat individ, med evne til å se flere sider av samme sak. Og slik er det jo med de aller fleste av oss: Oppegående, tenkende, reflekterende... Og veldig, veldig stille...

Det slo meg da jeg i går leste Linnea Myhre sin facebook-oppdatering; Det er viktig å stå opp for bananer. Eller... Bananene klarer seg nok. Jeg tror ikke Bama skjelver i buksene fordi en treningsekspert, denne gang i form av Helle Bornstein, på God Morgen Norge sier at bananer er noe man bør holde seg unna på et sukkergrunnlag. Det er verre med de unge (og for den saks skyld de noe eldre) som tar dette for god fisk.

Helle Bornstein kan sikkert legge både tall og fakta på bordet som viser at bananer har for mye sukker innabords sett opp mot for eksempel en gulrot. For alt det jeg vet, er sannsynligheten stor for at banan har en effekt på fettprosenten, men at den er en avgjørende bestanddel for hvordan du ser ut, det tviler jeg sterkt på. Den effekten en banan måtte ha i negativ forstand, veier antageligvis langt mindre enn de positive elementene med å spise den gule frukten. Vi snakker ikke om kostholdsråd her, vi snakker slankehysteri. På bloggen sin har Bornstein i dag publisert et innlegg der det skrives at hun ikke har forsøkt å gi informasjon til dem med spiseforstyrrelser, men dem som er bekymret for sukkerinntaket sett i forhold til bananen. Det stemmer sikkert, men jeg vil jo tørre å påstå at man allerede er på vei til å snuble over i førstnevnte gruppe hvis man tilhører sistnevnte.

Men Helle Bornstein er i sin fulle rett til å både mene, løfte fram og promotere budskapet sitt. Ytringsfriheten sørger for det, heldigvis. Det er intet mindre enn fantastisk at vi har et samfunn der hvem som helst kan si hva som helst. Så får heller God Morgen Norge gjøre en ny vurdering på om de ønsker å være en bidragsyter til budskapet om fetende bananer.

Men det er viktig at slike meninger ikke får stå ubesvart. I går var det Linnea Myhre som ropte at Bornstein var med på å gjøre de sykere enda sykere. Et godt poeng, for tross alt er ikke bananutspillet farlig for de fleste. For en 16-åring med spiseforstyrrelser derimot... Jeg skal ikke gå lenger inn i debatten her, for det gjør Linnea mer enn godt nok i sin egen tekst.

Det jeg vil fram til handler egentlig ikke om feilslått bananinfo. Det blir ganske så uskyldig i forhold til mye av det andre som beveger seg på nettet. Men det er et godt eksempel på å ikke la ting man er uenig i stå ubesvart, enten det er en artikkel, et facebook-innlegg, en kronikk, et blogginnlegg eller i kommentarfeltene som ligger i bunnen av disse.

Internett er en skog, og på bakken under et hvert tre ligger muligheten for å kommentere og debattere det man har lest. I utgangspunktet et viktig samfunnsverktøy, men de fleste av oss liker best å kikke på trærne der vi vandrer rundt på stiene. Joda... man er engasjert, men det får da være måte på. Så vi holder oss på god avstand og diskuterer heller politikk og samfunn ansikt til ansikt med folk.

Debatten i kommentarfeltene er på mange måter lik avslutningen på Holmgang, den gang det programmet fortsatt gikk sin seiersgang på TV2. For de som ikke måtte huske: I hver sending kunne folk ringe inn for å si sin hjertens mening om debattens tema. Og mens rulleteksten gikk, spilte produsenten et knippe av ytringene som hadde kommet inn. Her var det ikke moderasjonen som sto i fokus, men illsinte innringere som så ekstremt sort eller ekstremt hvitt på ting. Hvis disse meningsbærerne hadde speilet Norge, ville ytterste høyre og ytterste venstre hatt regjeringsmakt alene for årevis siden.

Slik er det altså også i kommentarfeltene under de aller fleste artikler på nett. Det er sort-hvitt-karakteristikker på temaer av større og mindre alvorlighetsgrad. Uansett er det et vepsebol man nødig stikker hånden sin inn i.

Nettet, med sine blogger, artikler og kommentarfelt leverer akkurat det ytringsfriheten er konstruert for. Samtidig er det skremmende å se hvor ensartet "debatten" er. Skal man virkelig la det passeres i stillhet?

Dessverre er det akkurat dette som skjer i de fleste tilfeller. Når det ropes i bunn av skogen, blir det som regel stående ubesvart. Man orker rett og slett ikke å bli stukket av bier. Så når en eller annen facebook-bekjent legger ut et bilde med tekst like catchy som rasistisk, sukker man oppgitt og scroller videre i sin jakt etter morsomme kattevideoer.

Skogen er vindskjev, og det er vår feil. Det blåser så hardt fra én kant at kommentarfeltene ikke er en speiling av samfunnet. Det er et vrangbilde. Fordi vi er stille. Fordi vi går utenom.

Med sitt innlegg oppnår ikke Linnea Myhre noe spesielt inn mot Helle Bornstein. Det er lite sannsynlig at sistnevnte vil bli en bananentusiast. Mer sannsynlig er det at Myhre oppnår en hel del inn mot den 16 år gamle jenta som faktisk vurderte å kutte ut bananer og "annet godteri" etter å ha sett God Morgen Norge.

På samme måte kan man, og bør man, se på den eller de debattene man velger å involvere seg i. Det handler ikke om å overbevise din meningsmotstander, men de andre om at du har rett. De som ikke helt vet hvor de står. Den største gruppen i samfunnet består av moderate individer med reell kunnskap på sine egne, spesifikke områder. Det være seg innenfor kosthold, religion, flyktningstatistikk, seksualitet eller noe helt annet. Disse stemmene mangler i nesten et hvert kommentarfelt. Flertallet er tyst. En stillhet de andre partene tjener på. Hylekorene har gode dager på nettet, den viktigste meningsbærende flaten i vår tidsalder, og jeg gjentar: Det er vår feil.

Hvor er autoritetene på diverse felt? Legene, forskerne, professorene, analytikerne, spesialpedagogene, statistikkinnhenterne, økonomene og så videre? Få av dem er å finne i kommentarfeltene. Noen av dem skriver kronikker. De fleste er stille. Man sitter i tretoppene.

I mens herjer ubalansen. Den roper høyt i bunn av skogen, der det sjeldent er noe motsvar å få. Så min oppfordring er å hoppe ned fra grenene, bli litt møkkete på skoene og la din stemme bli hørt der den trengs som mest.

Foto: Pixabay