torsdag 10. desember 2009

Julegrøt, tårer og blod

På låven sitter nissen med sin julegrøt, og den kan han faen meg få ha for seg selv spør du meg.


marsipangris


Denne juletradisjonen har gitt meg mye smerte, men det skyldes verken risgrøten, sukkeret eller smørøyet. Mandelen er kniveggen som gang på gang gnager seg inn i mitt hjerte. Den er som ei jente du virkelig ønsker å kunne kalle din, men som forsvinner hjem fra festen med en kompis. Tilbake står den kjærlighetshungrige med blanke øyne og bøyd rygg.

Det har seg nemlig slik at jeg til dags dato, etter 27 år på denne jord, aldri har fått mandelen i grøten. År etter år, jul etter jul, vil skjebnen det slik at et av mine familiemedlemmer alltid roper triumferende med beviset mellom tommel og pekefinger.

Misforstå meg ikke. Jeg unner dem all lykke i livet, men når skal det bli min tur til å motta premien, marsipangrisen? Oddsen tilsier jo at man en eller annen gang mellom 1982 og 2009 skulle vært den heldige, men den gang ei. Eller... Det stemmer ikke helt. Én gang har jeg faktisk fått både mandel og marsipan, men den «seieren» teller ikke. Min mor er, som mange av dere vet, pedagog. Den rette tittelen er noe slikt som spesialpsykologisk rådgiver, men en gang pedagog, alltid pedagog. Uansett... Det var meg, min søster og nabogutten som var samlet rundt kjøkkenbordet. Grøten var servert og apetitten stor. Etter noen kjappe skjeer kjente jeg mandelen hvile på tungen. Etter ti år kunne jeg endelig innkassere tapernes gunst. Min tid var kommet.

Men det hele var selvsagt for godt til å være sant. Pedagogen kjørte nemlig en noe spesiell strategi dette året. Det lå en mandel i samtlige boller med grøt. Ikke mer enn noen sekunder etter at jeg hadde fått smake seierens søte kyss, ble mine lepper svidd av glovarm skje. Min søster holdt en mandel. Det samme gjaldt nabogutten. Og joda... Selvsagt fikk vi alle hver vår lille marsipangris.

Jeg er for å dele av både penger, hjerte, sjel, hud og hår, men ikke i konkurransesammenheng. Det er ingen forskjell på verdensmesterskapet i fotball og mandeljakt. Konkurranse er konkurranse, og jeg går alltid inn for å vinne. «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det. Bare mødre og pedagoger kan mene noe slikt. Spør du meg, så er det ikke noe poeng i deltagelsen hvis den ikke krones med seier. Dette førte senest for et par dager siden til at jeg bokstavelig talt knuste en squashracket i raseri, ikke fordi kampen var tapt, men fordi et poeng gikk til motstanderen.

I ettermiddag venter årets grøtkonkurranse hos min mor. Det vil ikke skje, men tanken er likevel artig: Undertegnede moser grøttallerkenen i veggen hvis mandelen havner i annen munn. Banning, grøt, smør og sukker i en herlig blanding. God jul.

Så kan man selvsagt spørre seg om dette konkurranseinstinktet er sunt eller skadelig. Så langt har jeg aldri tapt venner eller vunnet fiender på seiersønsket som rir meg dag og natt. Tross alt er jeg en god vinner. Når noen ser meg tape, når de har meg i knestående, da er det lov til å opptre som en sur sitron. Tross alt er noe av det beste med en seier å se taperens bitre ansikt. Kanskje ikke når det kommer til julegrøt, men for eksempel i fotballkonkurranser på Playstation.

Pro Evolution er et spill som har gitt meg både sorg og glede. I flere år har jeg og et knippe kompiser samlet oss for å knive om seier. Her finnes intet hjerte for kamerater. De timene vi har sammen kan best beskrives som vennskapelig hat. Alle har et sterkt konkurranseinstinkt, og derfor smaker seieren bedre enn sukret grøt med mandel. Nederlaget i motstanderens øyne er nok til å løfte egen lykke til nye høyder. Ingen marsipangris kommer opp i mot premien det er å se en kamerat ødelegge en joystick i raseri over et smertefullt tap. Slikt kan man smatte på i dagevis.

Marsipan og mandel gir kort glede, men hvor lenge skal man måtte vente på øyeblikket som et hvert julesinn fortjener å oppleve. Kanskje er min tid kommet. Kanskje vil mandelen i år finne sin rettmessige eier. Jeg vet ikke hvor lenge det er mulig å spise grøt uten mandel. Smaken av risgrøt har for meg blitt smaken av nederlag. Alt jeg ønsker er fred. Fred i sinn og fred på jord. God jul.

Foto: Pixabay

tirsdag 8. desember 2009

Kvinner og klær

Noen ganger føler man seg fortapt blant kvinner og klær.



TV-produsenter skaper et godt bilde på hvordan det kan se ut. Et menneske står helt stille på Karl Johan mens hele verden farer forbi i et fryktelig tempo. Slik følte jeg det i dag. Begge beina plantet godt i bakken, men med et nervøst og flakkende blikk på menneskene rundt meg. De var så målrettet. Her trengtes intet kart, intet kompass. «Unna vei, jeg vet hvor stien går».

Jeg vet ikke hvordan kvinner føler seg når de gjester Dressmann med gubben, men noe sier meg at de opptrer en god del tryggere enn det jeg gjør i klesbutikker uten et eneste herreplagg. Lost in translation. Alt er så mykt og fremmed. Jeg er en puslespillbrikke som har havnet i feil eske.

«Her er det bare å henge på dama», tenker jeg, blunker et millisekund og befinner meg helt alene i truseseksjonen. Beina forsøker å bevege seg strategisk, men uansett hvor jeg setter dem, ser det ut til at kroppen min står i veien for målrettede kvinner med dollartegn i blikket. De vet at jeg ikke hører til her, og behandler meg derfor som en brysom svulst.

Desperate blikk, desperate bevegelser. Hvor i helvete ble hun av? Jeg lister meg forbi en haug med krimskrams (eller accesories som man kaller det), snubler inn i en haug med vinterkåper og finner henne ved genserne. Jeg har lyst til å be henne leie meg ut av butikken, gjerne til en trygg benk, men i stedet forventes det naturlig nok at jeg skal komme med velrettede motekommentarer. Jeg vet hva som er fint. Jeg vet hva jeg ikke liker, men noen dommer i Americas Next Top Model er denne karen så absolutt ikke.

Så forsvinner hun igjen. Et uoppmerksomt øyeblikk fra min side, og nok en gang alene i dette underlige universet. Kanskje er det best hvis man bare blir stående på stedet hvil. Du har sikkert sett det før: Menn fryst til is. Tomt blikk og halvåpen munn, gjerne holdene på sin bedre halvdels veske. Kanskje har du tenkt at dette mannfolket er umotivert. At han kjeder seg i klesbutikken. Feil. For all del, det er ingen favorittsyssel, men dette noe kjedelige posisjonsvalget skyldes stort sett en indre frykt for å ta et feilsteg.

Så til slutt blir jeg stående slik. Litt som en senil herre som har vandret litt for langt vekk fra sitt eget hus. Og Kathy ser meg. Heldigvis.

- Jeg er snart ferdig, sier hun og stryker meg sympatisk på venstrearmen.

Jeg nikker.

- Og da kan vi spise en hamburger på Burger King, smiler hun.

Jeg smiler. Det høres fint ut. Så får jeg et flashback til barndommen. Nå lokkes det med burger. Den gang fristet mamma med is. Is, is, is, is, is. Is så fort mamma er ferdig med innkjøpene. Is, is, is, is, is. Is så fort mamma er ferdig med å prate med en eller annen venninne som er ute i samme oppdrag.

Kanskje er det derfor jeg føler meg så alene og rastløs i butikker med kvinneklær? På grunn av isen som alltid lå litt for langt framme i tid. Svaret er nei. Jeg tror faktisk at det hele skyldes min far.

Opphavet, pappa som jeg liker å titulere han, dro meg med til byen for å kjøpe bursdagsgave til mamma. Jeg valgte ut en bok, og han hadde bestemt seg for undertøy. På dette tidspunktet var undertegnede 15 år, og bare det å bli sett i offentlig rom sammen med foreldrene mine var en skjebne verre enn døden. Gud så dum disse hormonene gjør en. Men uansett... Vi er i en av Kristiansands mekkaer for kvinneklær. En serviceinnstilt kvinne spør pappa om det trengs hjelp.

- Ja, bekrefter han, og forklarer at vi er på utkikk etter undertøy.

- Til deg da, spøker kvinnen og ler litt.

Jeg vet ikke helt hva pappa tenkte, men er rimelig sikker på at ønsket å sette ut sin 15 år gamle hormonbombe av en sønn.

Han smilte, kikket rundt seg i det proppfulle lokalet og sa alt for høyt:

- Til meg nei... På ingen måte. Jeg bruker bare kvinneundertøy på søndager, og da låner jeg konas.

Hvordan kvinnen reagerte, det vites ikke. Jeg var allerede på vei ut av butikken. Rød og rasende. Min kjære far lo godt og lenge.

I dag ser jeg selvsagt humoren i det hele, men aldri har min sjel blitt satt mer ut. Kan det virkelig forventes at en stakkar skal få et normalt forhold til klesbutikker for det motsatte kjønn etter noe slikt? Ikke vet jeg. Men jeg fikk hamburgeren min. Godt nok for meg.

Foto: Pixabay

søndag 22. november 2009

Dagens basarbarn - Svindleren

Jeg ligger henslengt i sofaen, søndagssløv og fornøyd med livet. Fingrene mine leker med fjernkontrollen og valget faller på TV Norge.




De samler inn penger, eller verdensforeldre om du vil, til UNICEF. Hyggelig gjort, men jeg klarer ikke se på slikt. Det har ingenting med de lidende barna som til stadighet dukker opp på skjermen. Det har ingen ting med den plumpe humoren en samlet norsk komikerstand leverer. Det har å gjøre med meg selv. Meg selv og min mørke fortid.

Vi var bare barn, jeg og kompisen. Grådige barn. Mindre fornøyd med lommepengene som våre respektive foreldre kastet på oss hver lørdag. Noe måtte gjøres, og løsningen var like enkel som den var stygg. Det hadde seg nemlig slik at det var gratis ark med klistremerker å forsyne seg av på en kjøpesenter i nærheten av der vi bodde. Strengt tatt var det vel meningen at alle smårollinger kunne grafse med seg ett ark, men de to griske 10-åringene tok hele bunka. Resten av kvelden brukte vi til å vandre rundt i bydelen som representanter for Redd Barna.

Oppskriften var genial. Ring på døra, smil pent og selg ett ark med klistremerker for 20 kroner stykke. Dårlig samvittighet? Ikke faen. Utnytting av Redd Barna? Ikke faen. Vi var barn, og måtte reddes. Det eneste vi gjorde var å fjerne mellommannen.

Jeg husker ikke helt hva slags sum vi endte opp med, men noe sier meg at det lå på mellom 200 og 300 kroner. En formue for to ti år gamle gutter. Alt sammen ble brukt til diverse sjokolader, chips og is. Sistnevnte var en taktisk bommert. Vi kjøpte en hel eske med is, men turte ikke ta den med hjem i fryseren. Derfor ble de to svindlerne sitte på en lekeplass, smattende på den ene pinneisen etter den andre. Til slutt var det to igjen i eska, og vi var begge så kvalme at bare tanken på å fortære dem var nok til å vekke brekninger til live. En mor med to barn lekte noen meter unna oss.

- Øy! De kan godt få en is hvis de vil ha, ropte jeg til mora.

Det ville selvsagt de to små barna, og vi delte velvillig av tyvegodset.

- Det var to snille gutter, sa mora til ungene.

Ja... Det var vi. Snille. Vi delte uselvisk av vår overflod. Vi reddet barna. Jeg kjente glorien sveve mykt over mine hårlokker.

Da var det verre den gangen vi bestemte oss for å svindle hele nabolaget over en hel sommer. Tre bord ble satt inntil hverandre på gata. Vi startet vår egen lille, beskjedne butikk. Varene ble kjøpt inn på KIWI og solgt for en langt høyere pris i vår egen dagligvarehandel. Helt ok, men hvorfor valgte folk å kjøpe sjokoladen sin hos oss? Det var jo økonomisk idioti. Butikken lå tross alt ett minutts gange unna. Jeg sitter ikke på fasitsvaret. Kanskje var det servicen. Kanskje var det sjarmen. Kanskje var det skiltet:

«ALLE INNTEKTER GÅR TIL REDD BARNA»

Vi tjente gode penger, spesielt på søndagene som Start spilte hjemmekamp. Men etter en stund begynte våre lojale kunder å stille unødvendige, jeg vil nesten si uhøflige spørsmål.

- Når kommer dere i avisen?

Det var nemlig slik at alle som samlet inn penger til et godt formål, kunne få et bilde av seg selv i Fædrelandsvennen. «Dagens basarbarn» het spalten.

- Snart, svarte vi med uskyldsrene øyne.

Våre naboer fikk et helt annet blikk. Skeptiske, stikkende, irriterte. Så vi bestemte oss for å legge ned hele dritten. Slutt på moroa. Vi kunne selvsagt ha gitt pengene til et veldedig formål, og smilt pent til avisfotografen, men det daglige overskuddet fra svindelbedriften var som regel brukt opp i løpet av det neste døgnet.

I voksen alder, som en noe mer ansvarsbevisst person, innser jeg at det muligens bør skrives ut en sjekk til Redd Barna. En sjekk som lukter av dårlig samvittighet og sjokoladepapir. Jeg kødder ikke. Se mine uskyldsrene øyne. Jeg må endre fortiden. Karma. Ikke se så skeptisk ut. Sjelen min er til inntekt for Redd Barna. Glorie. Halleluja. Tro meg... Send meg ei krone, og snart vil du se et bilde av meg i avisen. Pål – Dagens basarbarn.

Foto: Pixabay

tirsdag 17. november 2009

Tøffelhelt

En garde din tøffel.

tøffelhelt


Det var et blikk i grenseland mellom oppgitthet og frustrasjon. Jeg parkerte tannbørsten mellom to jeksler, kikket forvirret tilbake på Kathy og ble en smule bekymret for at jeg hadde gjort noe dumt.

- What?

Jeg gurglet spørsmålet fram fra tannpastagapet.

Det var vannet. Springen. Bekymringsløst lot undertegnede H2O pøse ut i vasken, slik jeg har hatt for vane i 27 år. Gud vet hvor mange vannmagasiner som har blitt tømt grunnet min hensynsløse sløsing under kveldsstellet. Slikt gjør man ikke i München, Kathys hjemby.

Glem at vi er i Norge. Glem overfloden av alt som er godt. Sløsing er sløsing, og slik burde bortskjemte guttepjokker fra oljeberget vite.

Men denne poden vet ikke slikt, og derfor, mens vannet forlater springen i et forrykende tempo, får jeg altså et strengt blikk.

- What?

Kathy svarer ikke. Hun kikker bare over mot fossen, rister lett på hodet og stenger krana.

- Må jeg skru av vannet når jeg pusser tennene, spør jeg med tannbørsten dinglende i munnviken.

Og det må jeg. Punktum. Egentlig ingen vanskelig oppgave, men hjernen min protesterer kraftig. Den er vant til noe helt annet, og har intet ønske om å endre på vannvanen. Kjæreste eller ikke kjæreste. Et sted går grensen. Den norske riksgrensen! Hjernen reiser det røde, hvite og blå flagget. Nasjonalromantisk musikk dundrer ut over badet. Wergeland klapper meg på ryggen.

- En garde!

Hva i helvete?

- En garde!

Det er en tøffel som roper. En stor, myk tøffel med hissig kroppsspråk.

- En garde!

Herregud. Jeg løfter tannbørsten. Vifter den aggressivt mot tøffelen. Hånden min forsøker å finte fottøyet ut, for så å sette inn dødsstøtet, men den gang ei. Tøffelen treffer tinningen min, føttene sklir på baderomsflisene, og jeg går ned i knestående.

- Jeg må slå av vannet hver gang jeg har tatt vann på tannbørsten, sier jeg bestemt, tar litt H2O på tannbørsten og skrur av springen.

Choose your battles. Et eller annet klokt menneske var en eller annen gang den første til å si dette. Jeg er enig, men trives dårlig i krigen. Kathy forteller at jeg ikke trenger å være så snill hele tiden. Det er lov å si nei. Jeg kan trekker grenser. Man er da ingen logrende bikkje heller.

- Du må skru av lyset når du er ferdig på badet, sier Kathy.

Jeg kikker meg over skulderen. Lar blikket hvile på den halvåpne døra. Det lyser som om julekvelden allerede var kommet til Kristiansand.

Jeg kjenner tyskernes forhold til elektrisitet. Hvem har ikke forsøkt å finne veien til hotellrommet sitt i en tysk by, bare for å oppleve at pærene skrur seg av når man er halvveis gjennom korridoren? Lyssensorer. Huff. Det er en grunn til at mange fulle nordmenn aldri finner veien til sengen, men i stedet blir sovende i gangene på et eller annet slitent herberge i Berlin.

Alle andre rom må gjerne mørklegges, men baderomsbelysningen er i mitt hode litt som en døgnåpen kiosk. Velkommen skal du være til alle døgnets tider. Stig på, stig på.

- Men… Jeg… Ehhh… Jeg liker liksom at lysene…

- Tull. Det er ikke noe poeng, sier Kathy.

Jeg er ingen logrende bikkje. Lyset på badet blir på. Punktum.

- Ser du tøffelen?

Hva i helvete? Om jeg ser tøffelen? Nei!

Jo…

Den kastes gjennom stua og inn på badet.

- Apport!

Hvem er det som kaster skotøy? Hvor kommer den stemmen fra? Den er så entusiastisk. Glad. Forlokkende. Jaja… Jeg kan vel like gjerne hente tøffelen og slukke lyset på veien tilbake.

Jeg logrer. Tøffel i Colgate-munn. Legger den ved Kathys føtter, blir klødd bak øret, sparker litt med beina og syns egentlig at det er ganske greit å være bikkje.

Foto: Pixabay

onsdag 28. oktober 2009

Min venn Mr. Patrick Chan

Vi har ikke kjent hverandre så lenge, jeg og Mr. Patrick Chan, men som han selv skrev i mailen til meg:

mailsvindel


«Jeg trenger din partnerskapet».

Det er godt når noen trenger en. Kan man hjelpe, bør det gjøres uten å nøle. Og Patrick har strukket ut en hånd mot meg. En bror på andre siden av jordkloden roper mitt navn.

La meg først fortelle dere om Mr. Chan. Det er ikke så mye jeg vet, men han forteller litt om seg selv i mailen som dukket opp i innboksen min. Patrick er både direktør og finansdirektør i Hang Seng Bank Ltd. i Hong Kong. Det høres veldig viktig ut, og som vi vet: Er det noen vi kan stole på her i verden, så er det dresskledde bankmenn med viktige titler. Min tillit til Mr. Chan var spikret allerede i den første setningen han serverte meg. Her er min hånd Patrick!

Gleden og overraskelsen var stor da jeg leste videre. For han ber ikke bare om hjelp. Mannen vil også gi noe tilbake til meg. Kanskje er det like greit å vise mailen han har sendt meg. Legg spesielt merke til den profesjonelle inngangen på brevet. Ikke hei, ikke hallo, men…

Attention

Jeg er Mr. Patrick KW Chan direktшr og finansdirektшr i Hang Seng Bank Ltd, Hong Kong. Jeg har en lukrativ forretning forslaget av gjensidig interesse е dele med dere, det innebжrer overfшring av en stor pengesum. Jeg fikk referanse i mitt sшk etter noen som passer mine foreslеtte forretningssamarbeid. Hvis du er interessert i е jobbe med meg kontakte meg via min private e-post (ptrcchnn@yahoo.com.hk) for ytterligere detaljer

Ditt tidligst svar pе dette brevet vil bli verdsatt.


Mr. Patrick Chan
E-post: ptrcchnn@yahoo.com.hk

Som dere sikkert forstår, er jeg svært spent på hva Mr. Chan vil presentere for meg. Jeg er ingen foretningshjerne, men kjenner et godt tilbud når jeg ser det. Mine fingre har derfor forfattet følgende:

Attention to you too!

Jeg er Pål, men det vet du jo allerede. Jeg har lest din mail om en lukrativ forretning forslag av gjensidig interesse, og det lukrativ forretning forslag er av gjensidig interesse. Du, Mr. Chan, må mer enn gjerne ta min hånd. Jeg er altså interessert i å jobbe med deg via din private e-post, fordi vi begge er forretningsmenn Mr. Chan. Trenger du kontonummer, kortinformasjon og fødselsnummer? Jeg står klar for informasjon om overføringen av den store pengesummen.

Din venn og forretningsmann i Norge,

Pål

Fra spøk til alvor, som de eldre sier. Jeg har ofte undret meg over at det er folk som faktisk tar slike mail på alvor. De hopper på toget, dundrer inn i en mørk tunnel, og kommer nakne ut på andre siden. Og de er overrasket!

For en stund tilbake, da jeg jobbet i en annen redaksjon, ringte en kar med det han beskrev som et godt tips. Han ville gjerne at jeg skulle lage en sak på følgende:

Mannen, la oss kalle han Gunnar, hadde noen måneder tidligere blitt sammen med ei jente fra Nigeria. Kontakten var kun over internett, men Gunnar var overbevist om at hjertet ikke kunne ta feil: Hun var THE ONE. Etter ukevis med kjærlighetserklæringer gjennom tastaturet, kom jenta med en forferdelig nyhet. Moren hennes var blitt veldig syk, og familien hadde ikke penger til den nødvendige operasjonen. Nå trengte hun hjelp fra den norske kjæresten.

Familien satt nemlig på 25 kilo gull, men som Gunnar fortalte meg: Slikt kan man ikke betale en operasjon med. Hans nigerianske kjæreste trengte derfor tips til hvor hun kunne veksle om gullet til sedler. Gunnar gjorde noen undersøkelser, og landet på Sveits. Kjæresten kunne selvsagt ikke betale flybillettene selv, så vår venn sendte ned penger til kontoen hennes. Som takk skulle han få halvparten av gullsummen.

Noen dager gikk, og plutselig fikk Gunnar en ny mail fra Nigeria. Ikke fra kjæresten, men et familiemedlem. Han ble sjokkert over å høre at THE ONE satt i fengsel. Tollere stoppet henne på vei ut av landet, og nå trengte de penger til kausjon. Og Gunnar, han stilte opp. Enda flere dollar ble overført. Men…

- Så hørte jeg ikke noe mer, og da skjønte jeg jo at dette var lureri, fortalte Gunnar meg på telefonen.

Ok… Du har gjort noe som grenser til det dummeste jeg har hørt, men innser det i hvert fall selv. Men ville han virkelig at jeg skulle skrive en artikkel om dette? Svaret var uansett nei, grunnet Vær Varsom-plakaten.


Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.
Vær varsom-plakaten 3.9

Men jeg tok feil. Det var ikke dette som var poenget. Han ville ikke sende en advarsel til andre i samme situasjon.

- Jeg ble ganske forbanna, så en annen nettvenn anbefalte meg en nigeriansk advokat. Denne advokaten tok saken min til høyesterett i Nigeria, og de avgjorde at jeg nå har rett på 25 kilo gull i erstatning, sa Gunnar entusiastisk.

Jeg vet ikke en gang om Nigeria har en fungerende høyesterett, men la gå.

- Gratulerer, sa jeg.

- Men er du sikker på at ikke dette er et nytt forsøk på å lure deg? Jeg ville nok ha undersøkt litt, fortsatte den skeptiske journalisten.

- Gullet er testet på et laboratorium i Nigeria. De bekrefter at det er ekte, svarte Gunnar, litt irritert nå.

Men det var selvsagt et problem. I følge Gunnar var nigerianske myndigheter ikke spesielt fornøyd med å se så mye gull forsvinne ut av landet.

- Jeg må betale 30.000 dollar i skatt for å få gullet ut av deres varetekt. Jeg har ikke 30.000 dollar, så jeg vil stille opp i en artikkel der jeg ber om hjelp.

Jeg var målløs, men etter litt pinlig stillhet forsøkte undertegnede nok en gang å overbevise Gunnar om at dette burde undersøkes nærmere.

Det var som å snakke til en vegg.

- Det verste er at så lenge myndighetene oppbevarer gullet, må jeg betale dem 200 dollar i måneden i leie, fortalte Gunnar.

Da han skjønte at jeg var ytterst skeptisk, og ikke ville skrive en artikkel, ble samtalen avsluttet raskt. Hvordan det gikk, vites altså ikke.

Men er det en ting den historien har lært meg, så er det at Mr. Patrick Chan etter all sannsynlighet vil tjene gode penger med sin dårlige norsk.

mandag 26. oktober 2009

Press play on tape, Mitch Buchannon

Øynene våre kunne ikke tro det de så. Hakene hang på brystkassa. Latteren nær kvelte oss, og bevegelsene på tv-skjermen var noe to unge gutter aldri hadde kunnet forestille seg i sin villeste fantasi.

commodore-64


Dette spillet sto ikke oppført i kladdebok-oversikten min fetter overleverte sammen med hans gamle, min nye, Commodore 64. Det lå gjemt inne på kassetten, og kunne bare oppdages med en feiltagelse. Undertegnede og Kristoffer gikk i andreklasse, og fikk vårt første innblikk i blomsten og biens dans gjennom spillet Sex Games.

For deg som er for ung, eller rett og slett har glemt det: Spillene til Commodore 64 kunne kopieres fra vanlige kassetter over på innspillingskassetter. For å starte et spill, spolte man seg fram til der det lå på båndet, og trykket «Play» på spilleren.

Jeg mener å huske at vi egentlig skulle sette på et gartnerspill. Passende for to unge hoder. Men vi må ha spolt feil. Det var Sex Games som dukket opp etter fem minutter med loading-skjerm. Konseptet var enkelt. Du fikk opp fem ruter på tv-skjermen. I den første skulle du ta en kvinne bakfra. Joysticken ble virkelig brukt i ordets rette forstand. Man måtte begynne forsiktig, og bygge seg gradvis oppover i tempo. Det var hele veien essensielt å holde en stabil rytme, for hvis ikke ville verken du eller kvinnen oppnå orgasme. Brettet var selvsagt fullført i det begge nådde klimaks. For hver nye rute, dukket det opp en ny stilling. De fire første var ganske så ordinære, men i den femte ruta toppet det seg. To menn tok to var andre menn bakfra, mens disse igjen betjente en kvinnes munn og bakende. Spilleren kontrollerte dem alle som én, og rytmisk bød det på en virkelig joystickutfordring. Vi klarte aldri det brettet, men så fikk vi heller aldri prøvd mer enn en gang.

Du ser… Jeg hadde en åtteårings mentalitet, naturlig nok. Hadde jeg funnet noe som hjernen min betegnet som fascinerende, viste jeg det til mamma. Så da vi hadde ledd oss gjennom samtlige fem brett, løp beina mine entusiastisk ned fra loftet til kjøkkenet.

- Mamma! Mamma! Du må komme opp å se på loftet. Det er noe kjempekjempegøy no mamma!

Min mor er pedagog, eller rettere sagt spesialpsykologisk rådgiver. Hun jobber med barn. Hun forstår barn. Så mamma tenkte vel at den entusiasmen hun så i sin sønn, der en gang på tidlig 90-tallet, skulle bygges oppunder og næres. Derfor løp mamma opp på loftet sammen med sin førstefødte, kanskje ikke like entusiastisk, men hun latet i hvert fall som.

Der oppe satt Kristoffer med latterdøra på vidt gap.

- Se Kari! Se!

Og mamma så. Jeg husker ikke hva hun sa, men at dette spillet ikke var noe for små barn, det kom fram på et vis. Hun konfiskerte kassetten, og den så aldri mer dagens lys. Jeg forsøkte en stund å forhandle, men det var nytteløst. Det var nemlig en haug med andre festlige spill på den kassetten, og nå fikk jeg ikke spilt dem heller. Sex Games var og ble historie…

Helt fram til for noen år siden, da det plutselig ble mulig å laste ned gamle Commodore-spill til pc. Jeg vet ikke hvorfor, men tankene gikk med en gang til Sex Games. Antageligvis hadde det noe å gjøre med at vi aldri fikk gjort oss ferdig med det siste brettet.

Spillet ble lastet ned, og samtlige brett ble rundet på første forsøk. Kall det fingerspitzgefühl. Og jeg var skuffet. Dypt skuffet. Spillet var på ingen måte så fantastisk som jeg husket det. Minnet, denne lille, varme historien, var ødelagt. Jeg skulle latt det ligge.

Og det innser jeg stadig oftere. Enkelte gode minner bør forbli akkurat det. Gode minner. La dem ligge. Ikke hent fram ting i fysisk forstand, for skuffelsen blir som regel stor. Og det gjelder ikke bare Commodore-spill.

Her om dagen fant jeg plutselig en cd langt nede i samlingen. «The power of classic rock 1» var tittelen. Jeg må ha fått den omtrent samtidig som the Sex Games-incident. Det var London Symphony Orchestra som gjorde egne versjoner av datidens populærmusikk.

- Øy… Denne likte jeg jo veldig godt, tenkte jeg for meg selv og smalt den inn i cd-spilleren.

Ai, ai, ai. En ting er at jeg syns det som kom ut av høytalerne var grusomt, men jeg ble også pinlig berørt. Flau. Greit… Jeg var åtte, men det er ingen unnskyldning. Nok et minne ødelagt.

Avslutningsvis må jeg si at TV2 har ødelagt et par andre gode ting i det siste. De har begynt å sende Baywatch igjen, og her om dagen ble jeg sittende å se en episode av serien jeg syns var ufattelig kul som barn. Det er kanskje overflødig å si at jeg ble sittende med samme følelse som da «The power of classic rock» smalt utover anlegget mitt, men slik var det nå en gang.

Tv-kanalen har også begynt å sende wrestling. På barneskolen gikk denne «idretten» på TV3 hver lørdagsmorgen, og jeg syns det var helt fantastisk. Derfor, på ingen måte klok av skade etter Baywatch-fadesen, så jeg tre kvarter med wrestling før senga ventet i går natt. For noe vas. Tull. Testosteronklumper som lekesloss. Jeg ble ikke flau på egne vegne denne gangen, men veldig pinlig berørt på vegne av både wrestlere og deres fans.

Heldigvis finnes det hederlige unntak. Fraglene går aldri ut på dato.

Foto: Pixabay

lørdag 26. september 2009

Dekkskift med pipe

Jeg løp ut av garasjen. Kikket på Daniel med en macho mine. Pekte over ryggen min. Han hadde akkurat kjørt inn på gårdsplassen sin, der bilen min var klargjort til dekkskift.

skifte-dekk


- 15 millimeters pipe Daniel! Jeg finner 14 millimeter og 16 millimeter, men ingen 15 millimeters pipe, ropte jeg med grov røst.

Det virket ikke som han tenkte over at det var jeg som sa dette. Pål. Den uvitende. For 15 millimeters pipe, det vet Daniel hva er for noe. Og som bilkyndige flest er han fullstendig uviten om hvor gresk et begrep som 15 millimeters pipe høres ut for slike som meg.

- Jeg har 15 millimeters pipe, sa Daniel og fant den fram innerst i garasjen.

Fem minutter tidligere snudde Tor Erik seg mot meg. Vi ventet egentlig på at Daniel skulle komme, men førstnevnte kom med et forslag jeg ikke kunne avslå.

- Hvis du må rekke Start-kampen, kan jeg jo bare skifte dekkene dine nå, sa han.

Jeg skulle gjerne sagt at begge to fant fram jekk og hjulvinne, men sannheten er at undertegnede skrapte med venstre skotupp i grusen mens Tor Erik fant fram nødvendighetene i garasjen.

- Finner du det vi trenger eller, spurte jeg macho etter et par minutter.

Tor Erik gravde rundt i noe verktøy.

- Jeg finner ikke 15 millimeters pipe, forklarte han.

- Nei... Det... Ehhh... 15 millimeters pipe ja, sa jeg, og løftet på en boks med muttere.

Pål to the rescue!

- Hva er en 15 millimeters pipe, spurte jeg, ikke fullt så macho nå.

- Den skal på hjulvinna, slik at vi får løsnet hjulboltene. Det er veldig få som har den dimensjonen på bildekkene, men jeg er helt sikker på at Daniel har den liggende her et eller annet sted, sa Tor Erik faderlig.

Jeg nikket selvsikkert.

- 15 millimeter, sa jeg, nærmest til meg selv, og løftet på boksen med muttere en gang til.

Det var da vi hørte Daniel komme kjørende inn på gårdsplassen. Jeg lot Tor Erik rote videre, snudde meg rundt og løp mot bilen.

- 15 millimeters pipe Daniel! Jeg finner 14 millimeter og 16 millimeter, men ingen 15 millimeters pipe, ropte jeg med grov røst.

Tor Erik flirte inne i garasjen.

- Jeg har 15 millimeters pipe, sa Daniel og fant den fram innerst i garasjen.

- 15 millimeter, sa Tor Erik fornøyd.

- 15 millimeter, sa Daniel.

- Pipe, sa jeg, pekende på det Daniel holdt i neven.

Så gikk vi til bilen. Gutta satt seg ned ved hvert sitt hjul. Jeg rakk knapt å skrape i bakken med skotuppen før samtlige dekk var byttet.

Og jeg syns det hele var litt kjipt. For all del, jeg er takknemlig for å ha venner som hjelper den ukyndige klums, men det blir litt feil. For det er noe herlig macho med dekkskift. Det er kalde fingre, hjulvinne, jekk, tunge farkoster, skitt under neglene og 15 millimeters pipe. Jeg vil også være med på leken.

For strengt tatt... Hvis noen satt en pistol mot hodet mitt, skulle jeg ha klart å skifte mine egne dekk. Ikke like elegant som Tor Erik og Daniel, men det skulle da gått på et vis.

Grunnen til at jeg ikke gjør det, er frykt. Frykt for å gjøre noe galt. Sannsynligheten for å miste et av dekkene i 100 km/t på E18 er i mitt hode langt større hvis jeg tar jobben. Ikke bare forferdelig farlig, men også veldig flaut hvis man overlever.

Ok... Jeg får heller finne andre måter å føle meg macho på. Men hvis du mangler en 15 millimeters pipe, vet jeg hvor du finner den.

Foto: Pixabay