Parterapi før kvalifiseringen

Sekundene tikker ned mot kvalifisering mellom IK Start og Jerv. Forholdet skranter...

– Ja, Pål... Du virker stresset?

– Selvsagt! Folk ser rart på meg. Det er medlidende sukk og nølende stemmer over alt. Jeg er jo faen meg redd for at fremmede folk skal begynne å stryke meg på ryggen.

– Er det noe galt i å bli strøket på ryggen?

– Jeg trenger det ikke! Jeg har vært nesten 30 år i dette forholdet, og det er jo ikke som om alt har vært sjokoladepålegg med sukker på fram til nå. Strengt tatt har det mesteparten av tiden vært knekkebrød med servelat... Uten smør! Men jeg har alltid vært trofast, selv om fristelsene har vært mange. Og nå virker det som om alle rundt meg faktisk hadde unnet meg et saftig sidesprang.

– Du vil ikke være utro?

– Nei, for Guds skyld. Jeg tåler hverdagens gråfarger. Faen heller, vi har det jo fint sammen også.

– Tidligere har du nevnt økonomien som et problem i forholdet...

– Ja, det har vært helt over styr. Luksusfellen neste. Men ting har bedret seg litt på det området. Det forsøkes i hvert fall...

– La oss gå tilbake til starten. Det er jo en psykologklisjé å skylde på opphavet, men tror du din far har noe med dette å gjøre?

– Han mente jo aldri noe vondt med det, tvert i mot, men det var pappa som introduserte meg for klubben. Andre barn i Kristiansand ble tatt med i kirken på søndager. Min kirke var Kristiansand Stadion. Min Jesus var Erik Mykland.

– Det var annerledes den gangen?

– Forholdet? Å ja... Nyforelskelsen vet du... Spillet var bedre, spillerne pur kvalitet... Spenningen... Og vi var flere. Mange av dem slo opp for lenge siden. De valgte seg postordreforhold i stedet for.

– Er du misunnelig?

– Jeg er ikke misunnelige på englandsfarerne. De lider jo fra tid til annen i sine forhold også, men det virker som om mange av dem ikke har forståelse for at jeg har holdt fast på mitt. Når praten kommer inn på forhold, og jeg svarer bekreftende på at det fortsatt er IK Start som gjelder her i huset, ser de på meg som om jeg frivillig har latt meg påføre en eller annen klein krefttype.

– Jeg tror det er viktig at du spør deg selv om klubben ønsker å være i et forhold med deg...

– Håper og tror. Det har vært mange forandringer til det verre, og en stund lurte jeg på om det var hint om at jeg skulle ta steget... Slå opp... Jeg mener... Selvsagt stusser man når forholdet sitter fast i nedrykkssumpen. Når man står med dritt til halsen og taktikken ser ut til å være bygget på forsvar av en ikke-eksisterende ledelse fra første minutt i kampen. Det er jo faen meg suicidalt!

– Er du sint?

– Ikke nå, men jeg blir ofte sint ja. Roper, skriker og slår neven i bordet under kamp. Klart det ikke hjelper, men frustrasjonen tar overhånd. Jeg vet jo at det ikke ser spesielt bra ut. Jeg skjønner jo at man ikke kan forvente gull når mange av de beste kvalitetene i forholdet, spillerne om du vil, har forsvunnet til andre klubber, men av og til blir det rett og slett for mye...

– Hva med romantikken?

– Den er til stede. Jeg tror alle fotballsupportere er håpløse romantikere. Enten det eller stokk dumme. Det finnes alltid et håp om at ting skal bli bedre rundt neste sving, neste omgang, neste kamp, neste sesong. Og når man er i et forhold med IK Start... ja, da er det ikke så mye som skal til. Vinner vi kvalifiseringen mot Jerv, da lover jeg å ikke se bakover, men framover.

– Du ser mye bakover?

– Alt for mye. Men hva skal man gjøre. Jeg må jo konstant påminne meg selv om hvorfor jeg er i dette forholdet. Høsten har jo virkelig vært begredelig. Helt på kanten til at nok er nok.

– Jeg får en følelse av at du liker det litt... Smerten...

– Jeg har tenkt tanken selv. Det er jo sadomasochisme, verken mer eller mindre. Men egentlig, sånn innerst inne, ønsker jeg stearinlys og myke puter. Romantiker vet du... Jeg elsker denne klubben. Det er vel svar nok på alt.

Foto: Pixabay