Min venn Mr. Patrick Chan

Vi har ikke kjent hverandre så lenge, jeg og Mr. Patrick Chan, men som han selv skrev i mailen til meg:

«Jeg trenger din partnerskapet».

Det er godt når noen trenger en. Kan man hjelpe, bør det gjøres uten å nøle. Og Patrick har strukket ut en hånd mot meg. En bror på andre siden av jordkloden roper mitt navn.

La meg først fortelle dere om Mr. Chan. Det er ikke så mye jeg vet, men han forteller litt om seg selv i mailen som dukket opp i innboksen min. Patrick er både direktør og finansdirektør i Hang Seng Bank Ltd. i Hong Kong. Det høres veldig viktig ut, og som vi vet: Er det noen vi kan stole på her i verden, så er det dresskledde bankmenn med viktige titler. Min tillit til Mr. Chan var spikret allerede i den første setningen han serverte meg. Her er min hånd Patrick!

Gleden og overraskelsen var stor da jeg leste videre. For han ber ikke bare om hjelp. Mannen vil også gi noe tilbake til meg. Kanskje er det like greit å vise mailen han har sendt meg. Legg spesielt merke til den profesjonelle inngangen på brevet. Ikke hei, ikke hallo, men…

Attention

Jeg er Mr. Patrick KW Chan direktшr og finansdirektшr i Hang Seng Bank Ltd, Hong Kong. Jeg har en lukrativ forretning forslaget av gjensidig interesse е dele med dere, det innebжrer overfшring av en stor pengesum. Jeg fikk referanse i mitt sшk etter noen som passer mine foreslеtte forretningssamarbeid. Hvis du er interessert i е jobbe med meg kontakte meg via min private e-post (ptrcchnn@yahoo.com.hk) for ytterligere detaljer

Ditt tidligst svar pе dette brevet vil bli verdsatt.


Mr. Patrick Chan
E-post: ptrcchnn@yahoo.com.hk

Som dere sikkert forstår, er jeg svært spent på hva Mr. Chan vil presentere for meg. Jeg er ingen foretningshjerne, men kjenner et godt tilbud når jeg ser det. Mine fingre har derfor forfattet følgende:

Attention to you too!

Jeg er Pål, men det vet du jo allerede. Jeg har lest din mail om en lukrativ forretning forslag av gjensidig interesse, og det lukrativ forretning forslag er av gjensidig interesse. Du, Mr. Chan, må mer enn gjerne ta min hånd. Jeg er altså interessert i å jobbe med deg via din private e-post, fordi vi begge er forretningsmenn Mr. Chan. Trenger du kontonummer, kortinformasjon og fødselsnummer? Jeg står klar for informasjon om overføringen av den store pengesummen.

Din venn og forretningsmann i Norge,

Pål

Fra spøk til alvor, som de eldre sier. Jeg har ofte undret meg over at det er folk som faktisk tar slike mail på alvor. De hopper på toget, dundrer inn i en mørk tunnel, og kommer nakne ut på andre siden. Og de er overrasket!

For en stund tilbake, da jeg jobbet i en annen redaksjon, ringte en kar med det han beskrev som et godt tips. Han ville gjerne at jeg skulle lage en sak på følgende:

Mannen, la oss kalle han Gunnar, hadde noen måneder tidligere blitt sammen med ei jente fra Nigeria. Kontakten var kun over internett, men Gunnar var overbevist om at hjertet ikke kunne ta feil: Hun var THE ONE. Etter ukevis med kjærlighetserklæringer gjennom tastaturet, kom jenta med en forferdelig nyhet. Moren hennes var blitt veldig syk, og familien hadde ikke penger til den nødvendige operasjonen. Nå trengte hun hjelp fra den norske kjæresten.

Familien satt nemlig på 25 kilo gull, men som Gunnar fortalte meg: Slikt kan man ikke betale en operasjon med. Hans nigerianske kjæreste trengte derfor tips til hvor hun kunne veksle om gullet til sedler. Gunnar gjorde noen undersøkelser, og landet på Sveits. Kjæresten kunne selvsagt ikke betale flybillettene selv, så vår venn sendte ned penger til kontoen hennes. Som takk skulle han få halvparten av gullsummen.

Noen dager gikk, og plutselig fikk Gunnar en ny mail fra Nigeria. Ikke fra kjæresten, men et familiemedlem. Han ble sjokkert over å høre at THE ONE satt i fengsel. Tollere stoppet henne på vei ut av landet, og nå trengte de penger til kausjon. Og Gunnar, han stilte opp. Enda flere dollar ble overført. Men…

- Så hørte jeg ikke noe mer, og da skjønte jeg jo at dette var lureri, fortalte Gunnar meg på telefonen.

Ok… Du har gjort noe som grenser til det dummeste jeg har hørt, men innser det i hvert fall selv. Men ville han virkelig at jeg skulle skrive en artikkel om dette? Svaret var uansett nei, grunnet Vær Varsom-plakaten.


Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Vær varsom-plakaten 3.9

Men jeg tok feil. Det var ikke dette som var poenget. Han ville ikke sende en advarsel til andre i samme situasjon.

- Jeg ble ganske forbanna, så en annen nettvenn anbefalte meg en nigeriansk advokat. Denne advokaten tok saken min til høyesterett i Nigeria, og de avgjorde at jeg nå har rett på 25 kilo gull i erstatning, sa Gunnar entusiastisk.

Jeg vet ikke en gang om Nigeria har en fungerende høyesterett, men la gå.

- Gratulerer, sa jeg.

- Men er du sikker på at ikke dette er et nytt forsøk på å lure deg? Jeg ville nok ha undersøkt litt, fortsatte den skeptiske journalisten.

- Gullet er testet på et laboratorium i Nigeria. De bekrefter at det er ekte, svarte Gunnar, litt irritert nå.

Men det var selvsagt et problem. I følge Gunnar var nigerianske myndigheter ikke spesielt fornøyd med å se så mye gull forsvinne ut av landet.

- Jeg må betale 30.000 dollar i skatt for å få gullet ut av deres varetekt. Jeg har ikke 30.000 dollar, så jeg vil stille opp i en artikkel der jeg ber om hjelp.

Jeg var målløs, men etter litt pinlig stillhet forsøkte undertegnede nok en gang å overbevise Gunnar om at dette burde undersøkes nærmere.

Det var som å snakke til en vegg.

- Det verste er at så lenge myndighetene oppbevarer gullet, må jeg betale dem 200 dollar i måneden i leie, fortalte Gunnar.

Da han skjønte at jeg var ytterst skeptisk, og ikke ville skrive en artikkel, ble samtalen avsluttet raskt. Hvordan det gikk, vites altså ikke.

Men er det en ting den historien har lært meg, så er det at Mr. Patrick Chan etter all sannsynlighet vil tjene gode penger med sin dårlige norsk.

Press play on tape, Mitch Buchannon

Øynene våre kunne ikke tro det de så. Hakene hang på brystkassa. Latteren nær kvelte oss, og bevegelsene på tv-skjermen var noe to unge gutter aldri hadde kunnet forestille seg i sin villeste fantasi.

Dette spillet sto ikke oppført i kladdebok-oversikten min fetter overleverte sammen med hans gamle, min nye, Commodore 64. Det lå gjemt inne på kassetten, og kunne bare oppdages med en feiltagelse. Undertegnede og Kristoffer gikk i andreklasse, og fikk vårt første innblikk i blomsten og biens dans gjennom spillet Sex Games.

For deg som er for ung, eller rett og slett har glemt det: Spillene til Commodore 64 kunne kopieres fra vanlige kassetter over på innspillingskassetter. For å starte et spill, spolte man seg fram til der det lå på båndet, og trykket «Play» på spilleren.

Jeg mener å huske at vi egentlig skulle sette på et gartnerspill. Passende for to unge hoder. Men vi må ha spolt feil. Det var Sex Games som dukket opp etter fem minutter med loading-skjerm. Konseptet var enkelt. Du fikk opp fem ruter på tv-skjermen. I den første skulle du ta en kvinne bakfra. Joysticken ble virkelig brukt i ordets rette forstand. Man måtte begynne forsiktig, og bygge seg gradvis oppover i tempo. Det var hele veien essensielt å holde en stabil rytme, for hvis ikke ville verken du eller kvinnen oppnå orgasme. Brettet var selvsagt fullført i det begge nådde klimaks. For hver nye rute, dukket det opp en ny stilling. De fire første var ganske så ordinære, men i den femte ruta toppet det seg. To menn tok to var andre menn bakfra, mens disse igjen betjente en kvinnes munn og bakende. Spilleren kontrollerte dem alle som én, og rytmisk bød det på en virkelig joystickutfordring. Vi klarte aldri det brettet, men så fikk vi heller aldri prøvd mer enn en gang.

Du ser… Jeg hadde en åtteårings mentalitet, naturlig nok. Hadde jeg funnet noe som hjernen min betegnet som fascinerende, viste jeg det til mamma. Så da vi hadde ledd oss gjennom samtlige fem brett, løp beina mine entusiastisk ned fra loftet til kjøkkenet.

- Mamma! Mamma! Du må komme opp å se på loftet. Det er noe kjempekjempegøy no mamma!

Min mor er pedagog, eller rettere sagt spesialpsykologisk rådgiver. Hun jobber med barn. Hun forstår barn. Så mamma tenkte vel at den entusiasmen hun så i sin sønn, der en gang på tidlig 90-tallet, skulle bygges oppunder og næres. Derfor løp mamma opp på loftet sammen med sin førstefødte, kanskje ikke like entusiastisk, men hun latet i hvert fall som.

Der oppe satt Kristoffer med latterdøra på vidt gap.

- Se Kari! Se!

Og mamma så. Jeg husker ikke hva hun sa, men at dette spillet ikke var noe for små barn, det kom fram på et vis. Hun konfiskerte kassetten, og den så aldri mer dagens lys. Jeg forsøkte en stund å forhandle, men det var nytteløst. Det var nemlig en haug med andre festlige spill på den kassetten, og nå fikk jeg ikke spilt dem heller. Sex Games var og ble historie…

Helt fram til for noen år siden, da det plutselig ble mulig å laste ned gamle Commodore-spill til pc. Jeg vet ikke hvorfor, men tankene gikk med en gang til Sex Games. Antageligvis hadde det noe å gjøre med at vi aldri fikk gjort oss ferdig med det siste brettet.

Spillet ble lastet ned, og samtlige brett ble rundet på første forsøk. Kall det fingerspitzgefühl. Og jeg var skuffet. Dypt skuffet. Spillet var på ingen måte så fantastisk som jeg husket det. Minnet, denne lille, varme historien, var ødelagt. Jeg skulle latt det ligge.

Og det innser jeg stadig oftere. Enkelte gode minner bør forbli akkurat det. Gode minner. La dem ligge. Ikke hent fram ting i fysisk forstand, for skuffelsen blir som regel stor. Og det gjelder ikke bare Commodore-spill.

Her om dagen fant jeg plutselig en cd langt nede i samlingen. «The power of classic rock 1» var tittelen. Jeg må ha fått den omtrent samtidig som the Sex Games-incident. Det var London Symphony Orchestra som gjorde egne versjoner av datidens populærmusikk.

- Øy… Denne likte jeg jo veldig godt, tenkte jeg for meg selv og smalt den inn i cd-spilleren.

Ai, ai, ai. En ting er at jeg syns det som kom ut av høytalerne var grusomt, men jeg ble også pinlig berørt. Flau. Greit… Jeg var åtte, men det er ingen unnskyldning. Nok et minne ødelagt.

Avslutningsvis må jeg si at TV2 har ødelagt et par andre gode ting i det siste. De har begynt å sende Baywatch igjen, og her om dagen ble jeg sittende å se en episode av serien jeg syns var ufattelig kul som barn. Det er kanskje overflødig å si at jeg ble sittende med samme følelse som da «The power of classic rock» smalt utover anlegget mitt, men slik var det nå en gang.

Tv-kanalen har også begynt å sende wrestling. På barneskolen gikk denne «idretten» på TV3 hver lørdagsmorgen, og jeg syns det var helt fantastisk. Derfor, på ingen måte klok av skade etter Baywatch-fadesen, så jeg tre kvarter med wrestling før senga ventet i går natt. For noe vas. Tull. Testosteronklumper som lekesloss. Jeg ble ikke flau på egne vegne denne gangen, men veldig pinlig berørt på vegne av både wrestlere og deres fans.

Heldigvis finnes det hederlige unntak. Fraglene går aldri ut på dato.

Foto: Pixabay