Jeg er kristiansander. Det ligger ikke i min natur å smelle neven i bordet og rope høyt. Kjæresten min beskriver meg som konfliktsky. Jeg stemmer rett til venstre for sentrum, men ser at det også er mye fornuftig politikk lenger til venstre, midt på og til høyre. Man vil aldri se meg stemme FrP eller MDG, men jeg er mer enn villig til å innrømme at de fungerer som viktige motvekter i det politiske Norge.
Men dette er ikke et innspill i debatten rundt hvor mange politiske partier vi bør ha. Jeg ønsker bare å illustrere at jeg forhåpentligvis framstår som et rimelig moderat individ, med evne til å se flere sider av samme sak. Og slik er det jo med de aller fleste av oss: Oppegående, tenkende, reflekterende... Og veldig, veldig stille...
Det slo meg da jeg i går leste Linnea Myhre sin facebook-oppdatering; Det er viktig å stå opp for bananer. Eller... Bananene klarer seg nok. Jeg tror ikke Bama skjelver i buksene fordi en treningsekspert, denne gang i form av Helle Bornstein, på God Morgen Norge sier at bananer er noe man bør holde seg unna på et sukkergrunnlag. Det er verre med de unge (og for den saks skyld de noe eldre) som tar dette for god fisk.
Helle Bornstein kan sikkert legge både tall og fakta på bordet som viser at bananer har for mye sukker innabords sett opp mot for eksempel en gulrot. For alt det jeg vet, er sannsynligheten stor for at banan har en effekt på fettprosenten, men at den er en avgjørende bestanddel for hvordan du ser ut, det tviler jeg sterkt på. Den effekten en banan måtte ha i negativ forstand, veier antageligvis langt mindre enn de positive elementene med å spise den gule frukten. Vi snakker ikke om kostholdsråd her, vi snakker slankehysteri. På bloggen sin har Bornstein i dag publisert et innlegg der det skrives at hun ikke har forsøkt å gi informasjon til dem med spiseforstyrrelser, men dem som er bekymret for sukkerinntaket sett i forhold til bananen. Det stemmer sikkert, men jeg vil jo tørre å påstå at man allerede er på vei til å snuble over i førstnevnte gruppe hvis man tilhører sistnevnte.
Men Helle Bornstein er i sin fulle rett til å både mene, løfte fram og promotere budskapet sitt. Ytringsfriheten sørger for det, heldigvis. Det er intet mindre enn fantastisk at vi har et samfunn der hvem som helst kan si hva som helst. Så får heller God Morgen Norge gjøre en ny vurdering på om de ønsker å være en bidragsyter til budskapet om fetende bananer.
Men det er viktig at slike meninger ikke får stå ubesvart. I går var det Linnea Myhre som ropte at Bornstein var med på å gjøre de sykere enda sykere. Et godt poeng, for tross alt er ikke bananutspillet farlig for de fleste. For en 16-åring med spiseforstyrrelser derimot... Jeg skal ikke gå lenger inn i debatten her, for det gjør Linnea mer enn godt nok i sin egen tekst.
Det jeg vil fram til handler egentlig ikke om feilslått bananinfo. Det blir ganske så uskyldig i forhold til mye av det andre som beveger seg på nettet. Men det er et godt eksempel på å ikke la ting man er uenig i stå ubesvart, enten det er en artikkel, et facebook-innlegg, en kronikk, et blogginnlegg eller i kommentarfeltene som ligger i bunnen av disse.
Internett er en skog, og på bakken under et hvert tre ligger muligheten for å kommentere og debattere det man har lest. I utgangspunktet et viktig samfunnsverktøy, men de fleste av oss liker best å kikke på trærne der vi vandrer rundt på stiene. Joda... man er engasjert, men det får da være måte på. Så vi holder oss på god avstand og diskuterer heller politikk og samfunn ansikt til ansikt med folk.
Debatten i kommentarfeltene er på mange måter lik avslutningen på Holmgang, den gang det programmet fortsatt gikk sin seiersgang på TV2. For de som ikke måtte huske: I hver sending kunne folk ringe inn for å si sin hjertens mening om debattens tema. Og mens rulleteksten gikk, spilte produsenten et knippe av ytringene som hadde kommet inn. Her var det ikke moderasjonen som sto i fokus, men illsinte innringere som så ekstremt sort eller ekstremt hvitt på ting. Hvis disse meningsbærerne hadde speilet Norge, ville ytterste høyre og ytterste venstre hatt regjeringsmakt alene for årevis siden.
Slik er det altså også i kommentarfeltene under de aller fleste artikler på nett. Det er sort-hvitt-karakteristikker på temaer av større og mindre alvorlighetsgrad. Uansett er det et vepsebol man nødig stikker hånden sin inn i.
Nettet, med sine blogger, artikler og kommentarfelt leverer akkurat det ytringsfriheten er konstruert for. Samtidig er det skremmende å se hvor ensartet "debatten" er. Skal man virkelig la det passeres i stillhet?
Dessverre er det akkurat dette som skjer i de fleste tilfeller. Når det ropes i bunn av skogen, blir det som regel stående ubesvart. Man orker rett og slett ikke å bli stukket av bier. Så når en eller annen facebook-bekjent legger ut et bilde med tekst like catchy som rasistisk, sukker man oppgitt og scroller videre i sin jakt etter morsomme kattevideoer.
Skogen er vindskjev, og det er vår feil. Det blåser så hardt fra én kant at kommentarfeltene ikke er en speiling av samfunnet. Det er et vrangbilde. Fordi vi er stille. Fordi vi går utenom.
Med sitt innlegg oppnår ikke Linnea Myhre noe spesielt inn mot Helle Bornstein. Det er lite sannsynlig at sistnevnte vil bli en bananentusiast. Mer sannsynlig er det at Myhre oppnår en hel del inn mot den 16 år gamle jenta som faktisk vurderte å kutte ut bananer og "annet godteri" etter å ha sett God Morgen Norge.
På samme måte kan man, og bør man, se på den eller de debattene man velger å involvere seg i. Det handler ikke om å overbevise din meningsmotstander, men de andre om at du har rett. De som ikke helt vet hvor de står. Den største gruppen i samfunnet består av moderate individer med reell kunnskap på sine egne, spesifikke områder. Det være seg innenfor kosthold, religion, flyktningstatistikk, seksualitet eller noe helt annet. Disse stemmene mangler i nesten et hvert kommentarfelt. Flertallet er tyst. En stillhet de andre partene tjener på. Hylekorene har gode dager på nettet, den viktigste meningsbærende flaten i vår tidsalder, og jeg gjentar: Det er vår feil.
Hvor er autoritetene på diverse felt? Legene, forskerne, professorene, analytikerne, spesialpedagogene, statistikkinnhenterne, økonomene og så videre? Få av dem er å finne i kommentarfeltene. Noen av dem skriver kronikker. De fleste er stille. Man sitter i tretoppene.
I mens herjer ubalansen. Den roper høyt i bunn av skogen, der det sjeldent er noe motsvar å få. Så min oppfordring er å hoppe ned fra grenene, bli litt møkkete på skoene og la din stemme bli hørt der den trengs som mest.
Foto: Pixabay
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar