TV-produsenter skaper et godt bilde på hvordan det kan se ut. Et menneske står helt stille på Karl Johan mens hele verden farer forbi i et fryktelig tempo. Slik følte jeg det i dag. Begge beina plantet godt i bakken, men med et nervøst og flakkende blikk på menneskene rundt meg. De var så målrettet. Her trengtes intet kart, intet kompass. «Unna vei, jeg vet hvor stien går».
Jeg vet ikke hvordan kvinner føler seg når de gjester Dressmann med gubben, men noe sier meg at de opptrer en god del tryggere enn det jeg gjør i klesbutikker uten et eneste herreplagg. Lost in translation. Alt er så mykt og fremmed. Jeg er en puslespillbrikke som har havnet i feil eske.
«Her er det bare å henge på dama», tenker jeg, blunker et millisekund og befinner meg helt alene i truseseksjonen. Beina forsøker å bevege seg strategisk, men uansett hvor jeg setter dem, ser det ut til at kroppen min står i veien for målrettede kvinner med dollartegn i blikket. De vet at jeg ikke hører til her, og behandler meg derfor som en brysom svulst.
Desperate blikk, desperate bevegelser. Hvor i helvete ble hun av? Jeg lister meg forbi en haug med krimskrams (eller accesories som man kaller det), snubler inn i en haug med vinterkåper og finner henne ved genserne. Jeg har lyst til å be henne leie meg ut av butikken, gjerne til en trygg benk, men i stedet forventes det naturlig nok at jeg skal komme med velrettede motekommentarer. Jeg vet hva som er fint. Jeg vet hva jeg ikke liker, men noen dommer i Americas Next Top Model er denne karen så absolutt ikke.
Så forsvinner hun igjen. Et uoppmerksomt øyeblikk fra min side, og nok en gang alene i dette underlige universet. Kanskje er det best hvis man bare blir stående på stedet hvil. Du har sikkert sett det før: Menn fryst til is. Tomt blikk og halvåpen munn, gjerne holdene på sin bedre halvdels veske. Kanskje har du tenkt at dette mannfolket er umotivert. At han kjeder seg i klesbutikken. Feil. For all del, det er ingen favorittsyssel, men dette noe kjedelige posisjonsvalget skyldes stort sett en indre frykt for å ta et feilsteg.
Så til slutt blir jeg stående slik. Litt som en senil herre som har vandret litt for langt vekk fra sitt eget hus. Og Kathy ser meg. Heldigvis.
- Jeg er snart ferdig, sier hun og stryker meg sympatisk på venstrearmen.
Jeg nikker.
- Og da kan vi spise en hamburger på Burger King, smiler hun.
Jeg smiler. Det høres fint ut. Så får jeg et flashback til barndommen. Nå lokkes det med burger. Den gang fristet mamma med is. Is, is, is, is, is. Is så fort mamma er ferdig med innkjøpene. Is, is, is, is, is. Is så fort mamma er ferdig med å prate med en eller annen venninne som er ute i samme oppdrag.
Kanskje er det derfor jeg føler meg så alene og rastløs i butikker med kvinneklær? På grunn av isen som alltid lå litt for langt framme i tid. Svaret er nei. Jeg tror faktisk at det hele skyldes min far.
Opphavet, pappa som jeg liker å titulere han, dro meg med til byen for å kjøpe bursdagsgave til mamma. Jeg valgte ut en bok, og han hadde bestemt seg for undertøy. På dette tidspunktet var undertegnede 15 år, og bare det å bli sett i offentlig rom sammen med foreldrene mine var en skjebne verre enn døden. Gud så dum disse hormonene gjør en. Men uansett... Vi er i en av Kristiansands mekkaer for kvinneklær. En serviceinnstilt kvinne spør pappa om det trengs hjelp.
- Ja, bekrefter han, og forklarer at vi er på utkikk etter undertøy.
- Til deg da, spøker kvinnen og ler litt.
Jeg vet ikke helt hva pappa tenkte, men er rimelig sikker på at ønsket å sette ut sin 15 år gamle hormonbombe av en sønn.
Han smilte, kikket rundt seg i det proppfulle lokalet og sa alt for høyt:
- Til meg nei... På ingen måte. Jeg bruker bare kvinneundertøy på søndager, og da låner jeg konas.
Hvordan kvinnen reagerte, det vites ikke. Jeg var allerede på vei ut av butikken. Rød og rasende. Min kjære far lo godt og lenge.
I dag ser jeg selvsagt humoren i det hele, men aldri har min sjel blitt satt mer ut. Kan det virkelig forventes at en stakkar skal få et normalt forhold til klesbutikker for det motsatte kjønn etter noe slikt? Ikke vet jeg. Men jeg fikk hamburgeren min. Godt nok for meg.
Foto: Pixabay
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar