Om rett over én måned fyller jeg 34. De som er eldre enn 34, for eksempel mine foreldre, vil påstå at dette overhodet ikke er noen alder, men jeg begynner å føle meg gammel. Ikke fysisk eller psykisk, men når det kommer til teknologisk utvikling.
Det har kommet gradvis og snikende. Ingen alarmbjeller gikk av. Men helt ut av det blå har en snikende følelse av likegyldighet begynt å melde seg hver gang et av landets største medier melder om en eller annen ny Apple eller Samsung-revolusjon.
La oss få det ut i tekstform med en gang: Det er jævlig skummelt å tenke "Jeg syns vi har det fint som vi har det" i en alder av 33. For all del, jeg ser jo virkelig hvor eksepsjonelt viktig det er at teknologien utvikler seg, men helt ubevisst melder hjernen seg litt ut. Det er liksom ikke så ekstremt viktig at telefonen min må være det nyeste nye. Snapchat driter jeg så endeløst i. Min teori er at generasjonen jeg tilhører har fått en teknologisk overdose på absolutt alle områder. På et tidspunkt ble det rett og slett for mye.
Dette skjer selvsagt med alle og enhver. Gudene skal vite at min far gir så faen som det er mulig å gi i at Samsung S6 har buet skjerm. Strengt tatt gir han faen i at det nå eksisterer mobiltelefoner med touchscreen. Det trådløse nettet i leiligheten hans grenser til påtvunget. Dette er hans privilegium der pensjonsalderen nærmer seg gradvis. Ingen forventer at folk i 60-åra skal sove på asfalten utenfor en eller annen Apple-butikk når sistnevnte lanserer et nytt produkt. De finnes selvsagt, men de er få.
Poenget er at utviklingen gikk saktere før. Nå går det i et tempo man aldri har sett sidestykke til, og raskere skal det gå. Så jeg spør meg om jeg kommer til å bli 65 i et teknologisk perspektiv, før jeg er 40?
Sjumilssteg
Skrittene før var enorme, for eksempel da tv-en begynte å bli allemannseie utover 60-tallet. Men sett bort i fra regulære sendinger i farger fra 1975, skjedde det jo ikke så veldig mye mer på den fronten før i tiåret da undertegnede snublet inn i manesjen. Det var sjumilssteg, men i et høyst behagelig tempo. Fjernkontroll var et fremmedord på den tiden, og formatet på tv-sendingene var like firkantet som Instagram-bilder. Enkelte teknofreaks hadde utenlandske kanaler, men de aller fleste holdt seg til gode, gamle NRK. Hver lørdag morgen sto jeg opp og led meg igjennom to timer med Frokost-tv fordi de på et vilkårlig tidspunkt i programmet viste fem minutter med polsk animasjonsfilm for barn (her er jeg fristet til å sette anførselstegn rundt setningens to siste ord). En egen tv-kanal for barn var like utopisk som flygende biler, eller for den saks skyld Instagram. Hadde man mot formodning en egen tv-skjerm på rommet, grenset det til omsorgssvikt. Og hva faen skulle du egentlig se på?
Så det gikk saktere framover. Man fikk rimelig god tid til å sette seg inn i hvordan en teknologisk nyvinning fungerte før en ny kom på plass. Og når jeg ser tilbake, syns jeg det hele gikk ganske tregt fram til midten av 90-tallet. Det illustreres best ved en aldri så liten oppramsing av det jeg husker som mine teknologiske høydepunkter fram til 1997, året da jeg fikk internett.
Tv-en har vi jo allerede nevnt, men dens trofaste 90-talls-tilbehør må ikke glemmes. VHS. Hvilken glede det var da jeg og min søster fikk overbevist opphavet om at vi trengte en videospiller på hjemmebane, slik at vi kunne ta opp programmer fra våre nyinnkjøpte kanaler. Det ble brått slutt på tiden da man ikke bare leide seg en film som man for Guds skyld måtte huske å spole tilbake før levering, men også dro med seg en gigantisk 10-kilos kloss kalt moviebox hjem fra videobutikken. Ei lenger måtte min far bruke 20 minutter på å vri en knott fram og tilbake, tracking mener jeg det kaltes, for å få bildet stabilt på skjermen. Ja, det kunne til og med investeres i filmer man så hadde til odel og eie for evig tid.
Og når vi snakker om spoling... CD-spilleren må heller ikke glemmes. Kassettenes død. Ville du høre på en spesifikk låt, ja da trykket du deg bare fram til riktig nummer, og det på sekunder. Og jaggu fikk man bærbare cd-spillere også. De måtte bæres i beltet, for lommene var for små, og et lett vindkast eller kremt var nok til at musikken ble avbrutt av dørgende stillhet. Bærbar ja, men på ingen måte særlig mobil. Batterilevetiden var vel på to, tre timer, men ingen klaget over sånt den gang.
Bærbar var heller ikke min første pc. Blytung kom den i hus på begynnelsen av 90-tallet. En Intel 386 med WordPerfect, Windows 3.1, SimCity, Championship Manager og Jones in the Fast Line. Det var helt greit at man ikke kunne starte WordPerfect fra Windows, men måtte ut i DOS. Det samme gjaldt for alle andre spill enn Minesweeper og kabal. Glem heller ikke den medfølgende printeren som skrev ut svimlende én side per minutt.
Doro Tutti
Så skjedde det egentlig ikke så mye mer på mange år. Joda, spillene ble bedre, kanalene ble flere og det ble introdusert mer stabile bærbare cd-spillere, men alt i alt en form for status quo. Så begynte revolusjonen... Med mitt dummeste kjøp gjennom tidene...
Doro Tutti het den, personsøkeren jeg av uvisse årsaker mente at var helt nødvendig for min tenåringseksistens. Den kostet noen hundrelapper, og gjorde det mulig for folk å kontakte meg enkelt og greit. Alt de måtte gjøre var å ringe opp denne gule, lille boksen, taste inn nummeret de ønsket at jeg skulle ringe dem på, og voilà! En lett vibrering i lomma og et nummer på skjermen. Så var det jo bare for meg å ta tak i en hustelefon eller telefonboks, og samtalen var et faktum.
Alt i alt kom det inn tre nummer til min kjære Doro Tutti. Nummer én og nummer to kom på første dag. Det første var mitt eget, bare for å sjekke at alt fungerte. Det andre var fra bestekompisen min, etter at jeg tvang han til å ringe. Det tredje nummeret var mitt eget igjen, tre uker etter innkjøpet, bare for å forsikre meg om at alt fortsatt fungerte. Jeg stusset tross alt veldig på akkurat det, siden ingen nummer dukket opp på skjermen.
Pål (33) sliter med å forstå logikken til Pål (15) på dette punktet, og for den saks skyld en del andre også). Jeg var ikke akuttlege. Dessuten enten på skolen, hjemme eller hos en kamerat. Det fantes strengt tatt ikke situasjoner der et eller annet menneske MÅTTE ha tak i meg pronto. Men faen så kult det var!
Doro-en ble lagt i en skuff. Men på mange måter var det starten på alt det andre, først representert med internett. Eller Internett, som man skrev den gangen. Jeg hadde sett det på en pc hos storebroren til en klassekamerat. Han pratet med folk, ekte folk, over hele verden via tastaturet sitt. Jeg måtte ha internett! Jeg visste bare ikke helt hvorfor. Jeg visste strengt tatt ikke egentlig hva det faktisk var.
Hvordan jeg klarte å overbevise foreldrene mine om at dette var livsnødvendig, vites ikke. Men internett kom i hus. Riktig nok med enkelte oppstartsproblemer, for eksempel brukernavn og passord. Jeg hadde aldri hørt om brukernavn før, og etter at vi hadde prøvd alt, utbrøt min far:
- Skriv "fuck you" og trykk enter!
Det fungerte heller ikke.
En venn av min far, som etter eget utsagn var ekspert på feltet, mente at problemet kunne være skjermspareren. Men løsningen ble først funnet etter å ha kjørt både pc og modem, "hele jævla dritten" som min far beskrev det som, ut på Elkjøp. Det måtte kobles til en kabel mellom de to. Hvordan skulle vi vite det? Vi visste jo ikke en gang hva dette internettet egentlig var for noe, eller for den saks skyld hvor det befant seg.
Nå var det ikke så mye man fikk brukt internettet på denne tiden. Det kostet 6 kroner i timen før 17.00, 9 kroner mellom 17.00 og 23.00. I tillegg var det ingen som kunne ringe inn eller ut på telefonen vår mens jeg "surfet". Det var også med internett som med resten av den teknologiske utviklingen fram til dette punktet i historien: Det gikk treigt. Veldig treigt. En kompis brukte 13 timer på å laste ned en spilldemo på 4 mb.
Ikke så lenge etter dette, bare et år eller to senere, kom mobiltelefonen i lomma. Entusiastisk kunne jeg ringe til bestekameratens hjemmetelefon å fortelle at den historiske samtalen han var en del av i dette øyeblikk, den ble fra min side gjennomført utendørs. Ja, du hørte riktig... Utendørs.
Så følger mange herrens år der internett og mobiltelefon fortsatt er separate ting. Man får bredbånd, ting går kjappere, og på et eller annet tidspunkt smelter de to sammen i en vederstyggelighet kalt WAP. Internett på mobil, men så lite brukervennlig og dyrt at jeg aldri gadd å sette meg inn i det. Men del av revolusjonen likevel.
iPad og toaletter
Tenk på det selv... Hvordan var din internett- og mobilhverdag i 2005, for ti år siden? Hvordan var din hverdag, punktum? iPhone eksisterte ikke og smarttelefonen gikk riktignok under det navnet, men kremt, kremt... Streaming, spill, apper, YouTube, Google, videochat, 3G,4G, wifi, Facebook, Instagram, Twitter, 100 mb i sekundet og 1 terabyte lagringsplass i en sky. Siri har kontroll. Hva heter det egentlig på japansk? Del alt, alltid. Vær pålogget, alltid. Når så du sist ut gjennom et bussvindu? Det har skjedd mer på de siste 10 årene enn man egentlig er klar over. Man har nærmest glemt hvordan det var før. Alt som tidligere fungerte hver for seg, og uten å være spesielt praktisk, er nå sømløst festet til hverandre. VI er festet til hverandre. Ungene i dag skjønner funksjonaliteten i en iPad før de forstår funksjonaliteten av et toalett. Jeg var 10 år før jeg så en fjernkontroll på stuebordet. Hvordan skal jeg holde tritt?
Om du syns dette en bra eller dårlig utvikling, det legger jeg meg ikke borti. Tanken som gjør meg svimmel, det er følgende: Jeg er på nippet til å falle av teknologivogna etter ti år med hardkjør. Alt går bare raskere, så hvor er vi om nye ti år? Jeg tviler ikke på at det stort sett er en gunstig utvikling, men klarer jeg å følge med? Redselen min er å ikke en gang være 40 år og fullstendig ute av synk med teknologiske nyvinninger. Jeg blir en tracking-knapp man må justere for å få i vater. Lette vindkast og kremt gjør meg stille. Jeg blir et tungt vedlegg i en støvete mailkonto. Jeg blir Doro Tutti.
Min far ga meg løsningen på det hele i 1997... Skriv "fuck you" og trykk enter.
Foto: Pixabay
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar