VG kan i dag fortelle oss at foreldre over hele landet er i harnisk over at NRK nekter å vise Jul i Skomakergata eller Jul i Blåfjell som årets julekalender. To serier fra henholdsvis 1979 og 1999.
Disse folka mener altså at nevøen min skal se Skomaker Andersen (Henki Kolstad) og Tøfflus denne jula. Sammen med foreldrene sine skal han altså sitte der i førjulskosen å se dette utdaterte radarparet vise tegnefilm fra Øst-Tyskland i form av Jon Blund. Øst-Tyskland!
Slim!
- Daidalos! Daidalos, onkel Pål!
Da Jakob sa dette første gang, lurte jeg på om han hadde pådratt seg en lei talefeil. Så viste det seg at treåringen uttalte navnet på hovedpersonen i serien han ikke kan slutte å prate om: Labyrint på NRK Super. For han er det lørdagens, om ikke ukas store høydepunkt, når Daidalos forsøker å hindre barn i å komme seg igjennom sine slimete labyrinter og andre utfordringer.
Jakob er fire år gammel. Hver gang vi snakker sammen bare må han fortelle om den siste utviklingen i Labyrint. En så vesentlig del er det av samtalene våre, at jeg så meg nødt til å se to episoder hjemme i min egen sofakrok. Det føltes nemlig identisk med å være den ene i lunsjpausen som ikke hadde sett gårsdagens episode av Breaking Bad.
Hvis Labyrint hadde blitt vist på tv-skjermen da jeg var fire år, ville antageligvis NRK blitt lagt ned på dagen. Det er totalt fritt for pedagogikk. Man sitter ikke igjen med noen lærdom, da bortsett fra at Daidalos overhode ikke er hyggelig med de unge deltagerne og at robotene hans er skikkelig, skikkelig skumle. Og det er gøy!
Falkeklubben
I min tid var det Portveien 2, repriser av Lekestue og nevnte Jul i Skomakergata. Det er utvilsomt hyggelige minner, og bare navnene gjør meg en smule varm innvendig, men faktum er at disse seriene bør få ligge rolig i sin grav. Å røske likene opp nok en gang, gjøre dem til marionetter og påstå at de lever i beste velgående, det er gravskjending.
Faktum er at Jul i Skomakergata i dag framstår som overpedagogisk møl. Å hyle og skrike om at dette er noe dagens unge skal se i jula, er som om mine foreldre skulle gått i vranglås fordi NRK ikke viste repriser av Falkeklubben i 1985.
Eli Rygg, dronningen av Portveien 2, mener i følge VG at det er merkelig at NRK kaller de to julekalenderne for utdaterte.
– Barn spiser det vi gir dem. De krever ikke noe, det er vi som tror det. Når jeg leser eventyr for barn ser jeg at de klarer å ta imot det enkle budskapet som mange av de gamle, gode kalenderne har, sier Rygg til VG.
Beklager, men den kjøper jeg ikke... Barn spiser kanskje det vi gi dem, men min erfaring tilsier at de foretrekker pannekaker foran rosenkål. Eli Rygg er selv en del av tiårene der pedagogikken sto i høysetet da serier skulle produseres for barn. Det handlet hele veien om at de voksne skulle lære barna noe. Det var skole forkledd som barne-tv. Ikke noe galt i en dæsj med pedagogikk, men en viss nedtoning har gjort dagens barne-tv til akkurat det: tv for barn, ikke Statens Pedagogiske Formidlingskanal av 1963.
Fakkeltog
Jeg kan ikke forstå annet enn at disse barikade-foreldrene først og fremst hyler etter Skomakergata på jakt etter egne nostalgiske minner fra barndommens førjulstid. Uten å kunne føre tunge bevis, tviler jeg på at smårollingene deres har grått seg i søvn gjennom hele november fordi en sliten tøffel og en gammel skomaker i VHS-kvalitet ikke blir å se på skjermen i desember. Hadde det vært opp til meg, ville jeg sett det som mer verdifullt at barn av 2015 fikk skape sin egen julenostalgi, enn at de skal tvangsfores med mitt vrakgods av fortidens tv-minner.
I forrige bloggpost skrev jeg om gammel teknologi. Denne sutringen over utvikling i barne-tv, kan sammenlignes med at jeg skulle gått i raserimodus fordi spillprodusentene nekter å lage spill med samme grafikk som det jeg koste meg med i 1994.
VG kan også fortelle at enkelte har tatt initiativ til et fakkeltog og en underskriftskampanje, og jeg har ingen grunn til å tvile på riksavisens informasjon. Folk må engasjere seg i akkurat det de måtte ønske, men snakk om å utvanne verdien av symbolikken bak fakler i mørket. I disse dager grenser det til provoserende. I tillegg vil jeg gjerne se de engasjerte 5-åringene i denne saken stå med fakler og plakater utenfor NRK på Marienlyst, ikke de i overkant nostalgiske foreldrene deres. Hvis man er så opptatt av gamle, pedagogiske tv-serier at man står med fakler i vinterkulda, bør man også stille seg følgende spørsmål:
Hva lærer jeg barnet mitt når det er DETTE jeg velger å engasjere meg nok i til å løfte kroppen opp av sofaen?
Dette er pur egoisme fra en foreldregenrasjon som av en eller annen merkelig grunn tror at deres kulturelle opplevelser i barndommen er fasit for ungene i 2015. Jeg kan foreslå at de i tillegg til å fore ungene med Jul i Skomakergata, også viser det samme engasjementet når det gjelder sin egen underholdning. Dropp alt som vises på HBO, og sett heller på et seriemaraton bestående av Baywatch og Dereck. Det er samme ulla, og det ligger jo en viss sannhet i "practice what you preach".
Og mens dere gjør det, skal jeg og nevøen min snakke videre om slimdusjer, slimbiller og slimbasseng i Daidalos sin absurde verden. For da koser vi oss... Sammen. På hans premisser. God jul!
(Og hvis du absolutt må se: Jul i Skomakergata ligger streamingklart på NRK)
Foto: Pixabay
