onsdag 25. november 2015

Jul i Sutregata

Er julekalenderen på NRK ment å være en 24 episoder lang mimrestund for foreldre?



VG kan i dag fortelle oss at foreldre over hele landet er i harnisk over at NRK nekter å vise Jul i Skomakergata eller Jul i Blåfjell som årets julekalender. To serier fra henholdsvis 1979 og 1999.

Disse folka mener altså at nevøen min skal se Skomaker Andersen (Henki Kolstad) og Tøfflus denne jula. Sammen med foreldrene sine skal han altså sitte der i førjulskosen å se dette utdaterte radarparet vise tegnefilm fra Øst-Tyskland i form av Jon Blund. Øst-Tyskland!

Slim!


- Daidalos! Daidalos, onkel Pål!

Da Jakob sa dette første gang, lurte jeg på om han hadde pådratt seg en lei talefeil. Så viste det seg at treåringen uttalte navnet på hovedpersonen i serien han ikke kan slutte å prate om: Labyrint på NRK Super. For han er det lørdagens, om ikke ukas store høydepunkt, når Daidalos forsøker å hindre barn i å komme seg igjennom sine slimete labyrinter og andre utfordringer.

Jakob er fire år gammel. Hver gang vi snakker sammen bare må han fortelle om den siste utviklingen i Labyrint. En så vesentlig del er det av samtalene våre, at jeg så meg nødt til å se to episoder hjemme i min egen sofakrok. Det føltes nemlig identisk med å være den ene i lunsjpausen som ikke hadde sett gårsdagens episode av Breaking Bad.

Hvis Labyrint hadde blitt vist på tv-skjermen da jeg var fire år, ville antageligvis NRK blitt lagt ned på dagen. Det er totalt fritt for pedagogikk. Man sitter ikke igjen med noen lærdom, da bortsett fra at Daidalos overhode ikke er hyggelig med de unge deltagerne og at robotene hans er skikkelig, skikkelig skumle. Og det er gøy!

Falkeklubben


I min tid var det Portveien 2, repriser av Lekestue og nevnte Jul i Skomakergata. Det er utvilsomt hyggelige minner, og bare navnene gjør meg en smule varm innvendig, men faktum er at disse seriene bør få ligge rolig i sin grav. Å røske likene opp nok en gang, gjøre dem til marionetter og påstå at de lever i beste velgående, det er gravskjending.

Faktum er at Jul i Skomakergata i dag framstår som overpedagogisk møl. Å hyle og skrike om at dette er noe dagens unge skal se i jula, er som om mine foreldre skulle gått i vranglås fordi NRK ikke viste repriser av Falkeklubben i 1985.



Eli Rygg, dronningen av Portveien 2, mener i følge VG at det er merkelig at NRK kaller de to julekalenderne for utdaterte.

– Barn spiser det vi gir dem. De krever ikke noe, det er vi som tror det. Når jeg leser eventyr for barn ser jeg at de klarer å ta imot det enkle budskapet som mange av de gamle, gode kalenderne har, sier Rygg til VG.

Beklager, men den kjøper jeg ikke... Barn spiser kanskje det vi gi dem, men min erfaring tilsier at de foretrekker pannekaker foran rosenkål. Eli Rygg er selv en del av tiårene der pedagogikken sto i høysetet da serier skulle produseres for barn. Det handlet hele veien om at de voksne skulle lære barna noe. Det var skole forkledd som barne-tv. Ikke noe galt i en dæsj med pedagogikk, men en viss nedtoning har gjort dagens barne-tv til akkurat det: tv for barn, ikke Statens Pedagogiske Formidlingskanal av 1963.



Fakkeltog


Jeg kan ikke forstå annet enn at disse barikade-foreldrene først og fremst hyler etter Skomakergata på jakt etter egne nostalgiske minner fra barndommens førjulstid. Uten å kunne føre tunge bevis, tviler jeg på at smårollingene deres har grått seg i søvn gjennom hele november fordi en sliten tøffel og en gammel skomaker i VHS-kvalitet ikke blir å se på skjermen i desember. Hadde det vært opp til meg, ville jeg sett det som mer verdifullt at barn av 2015 fikk skape sin egen julenostalgi, enn at de skal tvangsfores med mitt vrakgods av fortidens tv-minner.

I forrige bloggpost skrev jeg om gammel teknologi. Denne sutringen over utvikling i barne-tv, kan sammenlignes med at jeg skulle gått i raserimodus fordi spillprodusentene nekter å lage spill med samme grafikk som det jeg koste meg med i 1994.

VG kan også fortelle at enkelte har tatt initiativ til et fakkeltog og en underskriftskampanje, og jeg har ingen grunn til å tvile på riksavisens informasjon. Folk må engasjere seg i akkurat det de måtte ønske, men snakk om å utvanne verdien av symbolikken bak fakler i mørket. I disse dager grenser det til provoserende. I tillegg vil jeg gjerne se de engasjerte 5-åringene i denne saken stå med fakler og plakater utenfor NRK på Marienlyst, ikke de i overkant nostalgiske foreldrene deres. Hvis man er så opptatt av gamle, pedagogiske tv-serier at man står med fakler i vinterkulda, bør man også stille seg følgende spørsmål:

Hva lærer jeg barnet mitt når det er DETTE jeg velger å engasjere meg nok i til å løfte kroppen opp av sofaen?

Dette er pur egoisme fra en foreldregenrasjon som av en eller annen merkelig grunn tror at deres kulturelle opplevelser i barndommen er fasit for ungene i 2015. Jeg kan foreslå at de i tillegg til å fore ungene med Jul i Skomakergata, også viser det samme engasjementet når det gjelder sin egen underholdning. Dropp alt som vises på HBO, og sett heller på et seriemaraton bestående av Baywatch og Dereck. Det er samme ulla, og det ligger jo en viss sannhet i "practice what you preach".

Og mens dere gjør det, skal jeg og nevøen min snakke videre om slimdusjer, slimbiller og slimbasseng i Daidalos sin absurde verden. For da koser vi oss... Sammen. På hans premisser. God jul!

(Og hvis du absolutt må se: Jul i Skomakergata ligger streamingklart på NRK)

Foto: Pixabay

mandag 23. november 2015

Gammel før (i) tiden

"Ungene i dag skjønner funksjonaliteten i en iPad før de forstår funksjonaliteten av et toalett. Jeg var 10 år før jeg så en fjernkontroll på stuebordet. Hvordan skal jeg holde tritt?"




Om rett over én måned fyller jeg 34. De som er eldre enn 34, for eksempel mine foreldre, vil påstå at dette overhodet ikke er noen alder, men jeg begynner å føle meg gammel. Ikke fysisk eller psykisk, men når det kommer til teknologisk utvikling.

Det har kommet gradvis og snikende. Ingen alarmbjeller gikk av. Men helt ut av det blå har en snikende følelse av likegyldighet begynt å melde seg hver gang et av landets største medier melder om en eller annen ny Apple eller Samsung-revolusjon.

La oss få det ut i tekstform med en gang: Det er jævlig skummelt å tenke "Jeg syns vi har det fint som vi har det" i en alder av 33. For all del, jeg ser jo virkelig hvor eksepsjonelt viktig det er at teknologien utvikler seg, men helt ubevisst melder hjernen seg litt ut. Det er liksom ikke så ekstremt viktig at telefonen min må være det nyeste nye. Snapchat driter jeg så endeløst i. Min teori er at generasjonen jeg tilhører har fått en teknologisk overdose på absolutt alle områder. På et tidspunkt ble det rett og slett for mye.

Dette skjer selvsagt med alle og enhver. Gudene skal vite at min far gir så faen som det er mulig å gi i at Samsung S6 har buet skjerm. Strengt tatt gir han faen i at det nå eksisterer mobiltelefoner med touchscreen. Det trådløse nettet i leiligheten hans grenser til påtvunget. Dette er hans privilegium der pensjonsalderen nærmer seg gradvis. Ingen forventer at folk i 60-åra skal sove på asfalten utenfor en eller annen Apple-butikk når sistnevnte lanserer et nytt produkt. De finnes selvsagt, men de er få.

Poenget er at utviklingen gikk saktere før. Nå går det i et tempo man aldri har sett sidestykke til, og raskere skal det gå. Så jeg spør meg om jeg kommer til å bli 65 i et teknologisk perspektiv, før jeg er 40?

Sjumilssteg


Skrittene før var enorme, for eksempel da tv-en begynte å bli allemannseie utover 60-tallet. Men sett bort i fra regulære sendinger i farger fra 1975, skjedde det jo ikke så veldig mye mer på den fronten før i tiåret da undertegnede snublet inn i manesjen. Det var sjumilssteg, men i et høyst behagelig tempo. Fjernkontroll var et fremmedord på den tiden, og formatet på tv-sendingene var like firkantet som Instagram-bilder. Enkelte teknofreaks hadde utenlandske kanaler, men de aller fleste holdt seg til gode, gamle NRK. Hver lørdag morgen sto jeg opp og led meg igjennom to timer med Frokost-tv fordi de på et vilkårlig tidspunkt i programmet viste fem minutter med polsk animasjonsfilm for barn (her er jeg fristet til å sette anførselstegn rundt setningens to siste ord). En egen tv-kanal for barn var like utopisk som flygende biler, eller for den saks skyld Instagram. Hadde man mot formodning en egen tv-skjerm på rommet, grenset det til omsorgssvikt. Og hva faen skulle du egentlig se på?

Så det gikk saktere framover. Man fikk rimelig god tid til å sette seg inn i hvordan en teknologisk nyvinning fungerte før en ny kom på plass. Og når jeg ser tilbake, syns jeg det hele gikk ganske tregt fram til midten av 90-tallet. Det illustreres best ved en aldri så liten oppramsing av det jeg husker som mine teknologiske høydepunkter fram til 1997, året da jeg fikk internett.

Tv-en har vi jo allerede nevnt, men dens trofaste 90-talls-tilbehør må ikke glemmes. VHS. Hvilken glede det var da jeg og min søster fikk overbevist opphavet om at vi trengte en videospiller på hjemmebane, slik at vi kunne ta opp programmer fra våre nyinnkjøpte kanaler. Det ble brått slutt på tiden da man ikke bare leide seg en film som man for Guds skyld måtte huske å spole tilbake før levering, men også dro med seg en gigantisk 10-kilos kloss kalt moviebox hjem fra videobutikken. Ei lenger måtte min far bruke 20 minutter på å vri en knott fram og tilbake, tracking mener jeg det kaltes, for å få bildet stabilt på skjermen. Ja, det kunne til og med investeres i filmer man så hadde til odel og eie for evig tid.

Og når vi snakker om spoling... CD-spilleren må heller ikke glemmes. Kassettenes død. Ville du høre på en spesifikk låt, ja da trykket du deg bare fram til riktig nummer, og det på sekunder. Og jaggu fikk man bærbare cd-spillere også. De måtte bæres i beltet, for lommene var for små, og et lett vindkast eller kremt var nok til at musikken ble avbrutt av dørgende stillhet. Bærbar ja, men på ingen måte særlig mobil. Batterilevetiden var vel på to, tre timer, men ingen klaget over sånt den gang.

Bærbar var heller ikke min første pc. Blytung kom den i hus på begynnelsen av 90-tallet. En Intel 386 med WordPerfect, Windows 3.1, SimCity, Championship Manager og Jones in the Fast Line. Det var helt greit at man ikke kunne starte WordPerfect fra Windows, men måtte ut i DOS. Det samme gjaldt for alle andre spill enn Minesweeper og kabal. Glem heller ikke den medfølgende printeren som skrev ut svimlende én side per minutt.

Doro Tutti


Så skjedde det egentlig ikke så mye mer på mange år. Joda, spillene ble bedre, kanalene ble flere og det ble introdusert mer stabile bærbare cd-spillere, men alt i alt en form for status quo. Så begynte revolusjonen... Med mitt dummeste kjøp gjennom tidene...

Doro Tutti het den, personsøkeren jeg av uvisse årsaker mente at var helt nødvendig for min tenåringseksistens. Den kostet noen hundrelapper, og gjorde det mulig for folk å kontakte meg enkelt og greit. Alt de måtte gjøre var å ringe opp denne gule, lille boksen, taste inn nummeret de ønsket at jeg skulle ringe dem på, og voilà! En lett vibrering i lomma og et nummer på skjermen. Så var det jo bare for meg å ta tak i en hustelefon eller telefonboks, og samtalen var et faktum.

Alt i alt kom det inn tre nummer til min kjære Doro Tutti. Nummer én og nummer to kom på første dag. Det første var mitt eget, bare for å sjekke at alt fungerte. Det andre var fra bestekompisen min, etter at jeg tvang han til å ringe. Det tredje nummeret var mitt eget igjen, tre uker etter innkjøpet, bare for å forsikre meg om at alt fortsatt fungerte. Jeg stusset tross alt veldig på akkurat det, siden ingen nummer dukket opp på skjermen.

Pål (33) sliter med å forstå logikken til Pål (15) på dette punktet, og for den saks skyld en del andre også). Jeg var ikke akuttlege. Dessuten enten på skolen, hjemme eller hos en kamerat. Det fantes strengt tatt ikke situasjoner der et eller annet menneske MÅTTE ha tak i meg pronto. Men faen så kult det var!

Doro-en ble lagt i en skuff. Men på mange måter var det starten på alt det andre, først representert med internett. Eller Internett, som man skrev den gangen. Jeg hadde sett det på en pc hos storebroren til en klassekamerat. Han pratet med folk, ekte folk, over hele verden via tastaturet sitt. Jeg måtte ha internett! Jeg visste bare ikke helt hvorfor. Jeg visste strengt tatt ikke egentlig hva det faktisk var.

Hvordan jeg klarte å overbevise foreldrene mine om at dette var livsnødvendig, vites ikke. Men internett kom i hus. Riktig nok med enkelte oppstartsproblemer, for eksempel brukernavn og passord. Jeg hadde aldri hørt om brukernavn før, og etter at vi hadde prøvd alt, utbrøt min far:

- Skriv "fuck you" og trykk enter!

Det fungerte heller ikke.

En venn av min far, som etter eget utsagn var ekspert på feltet, mente at problemet kunne være skjermspareren. Men løsningen ble først funnet etter å ha kjørt både pc og modem, "hele jævla dritten" som min far beskrev det som, ut på Elkjøp. Det måtte kobles til en kabel mellom de to. Hvordan skulle vi vite det? Vi visste jo ikke en gang hva dette internettet egentlig var for noe, eller for den saks skyld hvor det befant seg.

Nå var det ikke så mye man fikk brukt internettet på denne tiden. Det kostet 6 kroner i timen før 17.00, 9 kroner mellom 17.00 og 23.00. I tillegg var det ingen som kunne ringe inn eller ut på telefonen vår mens jeg "surfet". Det var også med internett som med resten av den teknologiske utviklingen fram til dette punktet i historien: Det gikk treigt. Veldig treigt. En kompis brukte 13 timer på å laste ned en spilldemo på 4 mb.

Ikke så lenge etter dette, bare et år eller to senere, kom mobiltelefonen i lomma. Entusiastisk kunne jeg ringe til bestekameratens hjemmetelefon å fortelle at den historiske samtalen han var en del av i dette øyeblikk, den ble fra min side gjennomført utendørs. Ja, du hørte riktig... Utendørs.

Så følger mange herrens år der internett og mobiltelefon fortsatt er separate ting. Man får bredbånd, ting går kjappere, og på et eller annet tidspunkt smelter de to sammen i en vederstyggelighet kalt WAP. Internett på mobil, men så lite brukervennlig og dyrt at jeg aldri gadd å sette meg inn i det. Men del av revolusjonen likevel.

iPad og toaletter


Tenk på det selv... Hvordan var din internett- og mobilhverdag i 2005, for ti år siden? Hvordan var din hverdag, punktum? iPhone eksisterte ikke og smarttelefonen gikk riktignok under det navnet, men kremt, kremt... Streaming, spill, apper, YouTube, Google, videochat, 3G,4G, wifi, Facebook, Instagram, Twitter, 100 mb i sekundet og 1 terabyte lagringsplass i en sky. Siri har kontroll. Hva heter det egentlig på japansk? Del alt, alltid. Vær pålogget, alltid. Når så du sist ut gjennom et bussvindu? Det har skjedd mer på de siste 10 årene enn man egentlig er klar over. Man har nærmest glemt hvordan det var før. Alt som tidligere fungerte hver for seg, og uten å være spesielt praktisk, er nå sømløst festet til hverandre. VI er festet til hverandre. Ungene i dag skjønner funksjonaliteten i en iPad før de forstår funksjonaliteten av et toalett. Jeg var 10 år før jeg så en fjernkontroll på stuebordet. Hvordan skal jeg holde tritt?

Om du syns dette en bra eller dårlig utvikling, det legger jeg meg ikke borti. Tanken som gjør meg svimmel, det er følgende: Jeg er på nippet til å falle av teknologivogna etter ti år med hardkjør. Alt går bare raskere, så hvor er vi om nye ti år? Jeg tviler ikke på at det stort sett er en gunstig utvikling, men klarer jeg å følge med? Redselen min er å ikke en gang være 40 år og fullstendig ute av synk med teknologiske nyvinninger. Jeg blir en tracking-knapp man må justere for å få i vater. Lette vindkast og kremt gjør meg stille. Jeg blir et tungt vedlegg i en støvete mailkonto. Jeg blir Doro Tutti.

Min far ga meg løsningen på det hele i 1997... Skriv "fuck you" og trykk enter.

Foto: Pixabay

lørdag 21. november 2015

Parterapi før kvalifiseringen

fotballmål

Sekundene tikker ned mot kvalifisering mellom IK Start og Jerv. Forholdet skranter...


– Ja, Pål... Du virker stresset?

– Selvsagt! Folk ser rart på meg. Det er medlidende sukk og nølende stemmer over alt. Jeg er jo faen meg redd for at fremmede folk skal begynne å stryke meg på ryggen.

– Er det noe galt i å bli strøket på ryggen?

– Jeg trenger det ikke! Jeg har vært nesten 30 år i dette forholdet, og det er jo ikke som om alt har vært sjokoladepålegg med sukker på fram til nå. Strengt tatt har det mesteparten av tiden vært knekkebrød med servelat... Uten smør! Men jeg har alltid vært trofast, selv om fristelsene har vært mange. Og nå virker det som om alle rundt meg faktisk hadde unnet meg et saftig sidesprang.

– Du vil ikke være utro?

– Nei, for Guds skyld. Jeg tåler hverdagens gråfarger. Faen heller, vi har det jo fint sammen også.

– Tidligere har du nevnt økonomien som et problem i forholdet...

– Ja, det har vært helt over styr. Luksusfellen neste. Men ting har bedret seg litt på det området. Det forsøkes i hvert fall...

– La oss gå tilbake til starten. Det er jo en psykologklisjé å skylde på opphavet, men tror du din far har noe med dette å gjøre?

– Han mente jo aldri noe vondt med det, tvert i mot, men det var pappa som introduserte meg for klubben. Andre barn i Kristiansand ble tatt med i kirken på søndager. Min kirke var Kristiansand Stadion. Min Jesus var Erik Mykland.

– Det var annerledes den gangen?

– Forholdet? Å ja... Nyforelskelsen vet du... Spillet var bedre, spillerne pur kvalitet... Spenningen... Og vi var flere. Mange av dem slo opp for lenge siden. De valgte seg postordreforhold i stedet for.

– Er du misunnelig?

– Jeg er ikke misunnelige på englandsfarerne. De lider jo fra tid til annen i sine forhold også, men det virker som om mange av dem ikke har forståelse for at jeg har holdt fast på mitt. Når praten kommer inn på forhold, og jeg svarer bekreftende på at det fortsatt er IK Start som gjelder her i huset, ser de på meg som om jeg frivillig har latt meg påføre en eller annen klein krefttype.

– Jeg tror det er viktig at du spør deg selv om klubben ønsker å være i et forhold med deg...

– Håper og tror. Det har vært mange forandringer til det verre, og en stund lurte jeg på om det var hint om at jeg skulle ta steget... Slå opp... Jeg mener... Selvsagt stusser man når forholdet sitter fast i nedrykkssumpen. Når man står med dritt til halsen og taktikken ser ut til å være bygget på forsvar av en ikke-eksisterende ledelse fra første minutt i kampen. Det er jo faen meg suicidalt!

– Er du sint?

– Ikke nå, men jeg blir ofte sint ja. Roper, skriker og slår neven i bordet under kamp. Klart det ikke hjelper, men frustrasjonen tar overhånd. Jeg vet jo at det ikke ser spesielt bra ut. Jeg skjønner jo at man ikke kan forvente gull når mange av de beste kvalitetene i forholdet, spillerne om du vil, har forsvunnet til andre klubber, men av og til blir det rett og slett for mye...

– Hva med romantikken?

– Den er til stede. Jeg tror alle fotballsupportere er håpløse romantikere. Enten det eller stokk dumme. Det finnes alltid et håp om at ting skal bli bedre rundt neste sving, neste omgang, neste kamp, neste sesong. Og når man er i et forhold med IK Start... ja, da er det ikke så mye som skal til. Vinner vi kvalifiseringen mot Jerv, da lover jeg å ikke se bakover, men framover.

– Du ser mye bakover?

– Alt for mye. Men hva skal man gjøre. Jeg må jo konstant påminne meg selv om hvorfor jeg er i dette forholdet. Høsten har jo virkelig vært begredelig. Helt på kanten til at nok er nok.

– Jeg får en følelse av at du liker det litt... Smerten...

– Jeg har tenkt tanken selv. Det er jo sadomasochisme, verken mer eller mindre. Men egentlig, sånn innerst inne, ønsker jeg stearinlys og myke puter. Romantiker vet du... Jeg elsker denne klubben. Det er vel svar nok på alt.

Foto: Pixabay