Denne juletradisjonen har gitt meg mye smerte, men det skyldes verken risgrøten, sukkeret eller smørøyet. Mandelen er kniveggen som gang på gang gnager seg inn i mitt hjerte. Den er som ei jente du virkelig ønsker å kunne kalle din, men som forsvinner hjem fra festen med en kompis. Tilbake står den kjærlighetshungrige med blanke øyne og bøyd rygg.
Det har seg nemlig slik at jeg til dags dato, etter 27 år på denne jord, aldri har fått mandelen i grøten. År etter år, jul etter jul, vil skjebnen det slik at et av mine familiemedlemmer alltid roper triumferende med beviset mellom tommel og pekefinger.
Misforstå meg ikke. Jeg unner dem all lykke i livet, men når skal det bli min tur til å motta premien, marsipangrisen? Oddsen tilsier jo at man en eller annen gang mellom 1982 og 2009 skulle vært den heldige, men den gang ei. Eller... Det stemmer ikke helt. Én gang har jeg faktisk fått både mandel og marsipan, men den «seieren» teller ikke. Min mor er, som mange av dere vet, pedagog. Den rette tittelen er noe slikt som spesialpsykologisk rådgiver, men en gang pedagog, alltid pedagog. Uansett... Det var meg, min søster og nabogutten som var samlet rundt kjøkkenbordet. Grøten var servert og apetitten stor. Etter noen kjappe skjeer kjente jeg mandelen hvile på tungen. Etter ti år kunne jeg endelig innkassere tapernes gunst. Min tid var kommet.
Men det hele var selvsagt for godt til å være sant. Pedagogen kjørte nemlig en noe spesiell strategi dette året. Det lå en mandel i samtlige boller med grøt. Ikke mer enn noen sekunder etter at jeg hadde fått smake seierens søte kyss, ble mine lepper svidd av glovarm skje. Min søster holdt en mandel. Det samme gjaldt nabogutten. Og joda... Selvsagt fikk vi alle hver vår lille marsipangris.
Jeg er for å dele av både penger, hjerte, sjel, hud og hår, men ikke i konkurransesammenheng. Det er ingen forskjell på verdensmesterskapet i fotball og mandeljakt. Konkurranse er konkurranse, og jeg går alltid inn for å vinne. «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det. Bare mødre og pedagoger kan mene noe slikt. Spør du meg, så er det ikke noe poeng i deltagelsen hvis den ikke krones med seier. Dette førte senest for et par dager siden til at jeg bokstavelig talt knuste en squashracket i raseri, ikke fordi kampen var tapt, men fordi et poeng gikk til motstanderen.
I ettermiddag venter årets grøtkonkurranse hos min mor. Det vil ikke skje, men tanken er likevel artig: Undertegnede moser grøttallerkenen i veggen hvis mandelen havner i annen munn. Banning, grøt, smør og sukker i en herlig blanding. God jul.
Så kan man selvsagt spørre seg om dette konkurranseinstinktet er sunt eller skadelig. Så langt har jeg aldri tapt venner eller vunnet fiender på seiersønsket som rir meg dag og natt. Tross alt er jeg en god vinner. Når noen ser meg tape, når de har meg i knestående, da er det lov til å opptre som en sur sitron. Tross alt er noe av det beste med en seier å se taperens bitre ansikt. Kanskje ikke når det kommer til julegrøt, men for eksempel i fotballkonkurranser på Playstation.
Pro Evolution er et spill som har gitt meg både sorg og glede. I flere år har jeg og et knippe kompiser samlet oss for å knive om seier. Her finnes intet hjerte for kamerater. De timene vi har sammen kan best beskrives som vennskapelig hat. Alle har et sterkt konkurranseinstinkt, og derfor smaker seieren bedre enn sukret grøt med mandel. Nederlaget i motstanderens øyne er nok til å løfte egen lykke til nye høyder. Ingen marsipangris kommer opp i mot premien det er å se en kamerat ødelegge en joystick i raseri over et smertefullt tap. Slikt kan man smatte på i dagevis.
Marsipan og mandel gir kort glede, men hvor lenge skal man måtte vente på øyeblikket som et hvert julesinn fortjener å oppleve. Kanskje er min tid kommet. Kanskje vil mandelen i år finne sin rettmessige eier. Jeg vet ikke hvor lenge det er mulig å spise grøt uten mandel. Smaken av risgrøt har for meg blitt smaken av nederlag. Alt jeg ønsker er fred. Fred i sinn og fred på jord. God jul.
Foto: Pixabay
