De samler inn penger, eller verdensforeldre om du vil, til UNICEF. Hyggelig gjort, men jeg klarer ikke se på slikt. Det har ingenting med de lidende barna som til stadighet dukker opp på skjermen. Det har ingen ting med den plumpe humoren en samlet norsk komikerstand leverer. Det har å gjøre med meg selv. Meg selv og min mørke fortid.
Vi var bare barn, jeg og kompisen. Grådige barn. Mindre fornøyd med lommepengene som våre respektive foreldre kastet på oss hver lørdag. Noe måtte gjøres, og løsningen var like enkel som den var stygg. Det hadde seg nemlig slik at det var gratis ark med klistremerker å forsyne seg av på en kjøpesenter i nærheten av der vi bodde. Strengt tatt var det vel meningen at alle smårollinger kunne grafse med seg ett ark, men de to griske 10-åringene tok hele bunka. Resten av kvelden brukte vi til å vandre rundt i bydelen som representanter for Redd Barna.
Oppskriften var genial. Ring på døra, smil pent og selg ett ark med klistremerker for 20 kroner stykke. Dårlig samvittighet? Ikke faen. Utnytting av Redd Barna? Ikke faen. Vi var barn, og måtte reddes. Det eneste vi gjorde var å fjerne mellommannen.
Jeg husker ikke helt hva slags sum vi endte opp med, men noe sier meg at det lå på mellom 200 og 300 kroner. En formue for to ti år gamle gutter. Alt sammen ble brukt til diverse sjokolader, chips og is. Sistnevnte var en taktisk bommert. Vi kjøpte en hel eske med is, men turte ikke ta den med hjem i fryseren. Derfor ble de to svindlerne sitte på en lekeplass, smattende på den ene pinneisen etter den andre. Til slutt var det to igjen i eska, og vi var begge så kvalme at bare tanken på å fortære dem var nok til å vekke brekninger til live. En mor med to barn lekte noen meter unna oss.
- Øy! De kan godt få en is hvis de vil ha, ropte jeg til mora.
Det ville selvsagt de to små barna, og vi delte velvillig av tyvegodset.
- Det var to snille gutter, sa mora til ungene.
Ja... Det var vi. Snille. Vi delte uselvisk av vår overflod. Vi reddet barna. Jeg kjente glorien sveve mykt over mine hårlokker.
Da var det verre den gangen vi bestemte oss for å svindle hele nabolaget over en hel sommer. Tre bord ble satt inntil hverandre på gata. Vi startet vår egen lille, beskjedne butikk. Varene ble kjøpt inn på KIWI og solgt for en langt høyere pris i vår egen dagligvarehandel. Helt ok, men hvorfor valgte folk å kjøpe sjokoladen sin hos oss? Det var jo økonomisk idioti. Butikken lå tross alt ett minutts gange unna. Jeg sitter ikke på fasitsvaret. Kanskje var det servicen. Kanskje var det sjarmen. Kanskje var det skiltet:
«ALLE INNTEKTER GÅR TIL REDD BARNA»
Vi tjente gode penger, spesielt på søndagene som Start spilte hjemmekamp. Men etter en stund begynte våre lojale kunder å stille unødvendige, jeg vil nesten si uhøflige spørsmål.
- Når kommer dere i avisen?
Det var nemlig slik at alle som samlet inn penger til et godt formål, kunne få et bilde av seg selv i Fædrelandsvennen. «Dagens basarbarn» het spalten.
- Snart, svarte vi med uskyldsrene øyne.
Våre naboer fikk et helt annet blikk. Skeptiske, stikkende, irriterte. Så vi bestemte oss for å legge ned hele dritten. Slutt på moroa. Vi kunne selvsagt ha gitt pengene til et veldedig formål, og smilt pent til avisfotografen, men det daglige overskuddet fra svindelbedriften var som regel brukt opp i løpet av det neste døgnet.
I voksen alder, som en noe mer ansvarsbevisst person, innser jeg at det muligens bør skrives ut en sjekk til Redd Barna. En sjekk som lukter av dårlig samvittighet og sjokoladepapir. Jeg kødder ikke. Se mine uskyldsrene øyne. Jeg må endre fortiden. Karma. Ikke se så skeptisk ut. Sjelen min er til inntekt for Redd Barna. Glorie. Halleluja. Tro meg... Send meg ei krone, og snart vil du se et bilde av meg i avisen. Pål – Dagens basarbarn.
Foto: Pixabay
