Det var et blikk i grenseland mellom oppgitthet og frustrasjon. Jeg parkerte tannbørsten mellom to jeksler, kikket forvirret tilbake på Kathy og ble en smule bekymret for at jeg hadde gjort noe dumt.
- What?
Jeg gurglet spørsmålet fram fra tannpastagapet.
Det var vannet. Springen. Bekymringsløst lot undertegnede H2O pøse ut i vasken, slik jeg har hatt for vane i 27 år. Gud vet hvor mange vannmagasiner som har blitt tømt grunnet min hensynsløse sløsing under kveldsstellet. Slikt gjør man ikke i München, Kathys hjemby.
Glem at vi er i Norge. Glem overfloden av alt som er godt. Sløsing er sløsing, og slik burde bortskjemte guttepjokker fra oljeberget vite.
Men denne poden vet ikke slikt, og derfor, mens vannet forlater springen i et forrykende tempo, får jeg altså et strengt blikk.
- What?
Kathy svarer ikke. Hun kikker bare over mot fossen, rister lett på hodet og stenger krana.
- Må jeg skru av vannet når jeg pusser tennene, spør jeg med tannbørsten dinglende i munnviken.
Og det må jeg. Punktum. Egentlig ingen vanskelig oppgave, men hjernen min protesterer kraftig. Den er vant til noe helt annet, og har intet ønske om å endre på vannvanen. Kjæreste eller ikke kjæreste. Et sted går grensen. Den norske riksgrensen! Hjernen reiser det røde, hvite og blå flagget. Nasjonalromantisk musikk dundrer ut over badet. Wergeland klapper meg på ryggen.
- En garde!
Hva i helvete?
- En garde!
Det er en tøffel som roper. En stor, myk tøffel med hissig kroppsspråk.
- En garde!
Herregud. Jeg løfter tannbørsten. Vifter den aggressivt mot tøffelen. Hånden min forsøker å finte fottøyet ut, for så å sette inn dødsstøtet, men den gang ei. Tøffelen treffer tinningen min, føttene sklir på baderomsflisene, og jeg går ned i knestående.
- Jeg må slå av vannet hver gang jeg har tatt vann på tannbørsten, sier jeg bestemt, tar litt H2O på tannbørsten og skrur av springen.
Choose your battles. Et eller annet klokt menneske var en eller annen gang den første til å si dette. Jeg er enig, men trives dårlig i krigen. Kathy forteller at jeg ikke trenger å være så snill hele tiden. Det er lov å si nei. Jeg kan trekker grenser. Man er da ingen logrende bikkje heller.
- Du må skru av lyset når du er ferdig på badet, sier Kathy.
Jeg kikker meg over skulderen. Lar blikket hvile på den halvåpne døra. Det lyser som om julekvelden allerede var kommet til Kristiansand.
Jeg kjenner tyskernes forhold til elektrisitet. Hvem har ikke forsøkt å finne veien til hotellrommet sitt i en tysk by, bare for å oppleve at pærene skrur seg av når man er halvveis gjennom korridoren? Lyssensorer. Huff. Det er en grunn til at mange fulle nordmenn aldri finner veien til sengen, men i stedet blir sovende i gangene på et eller annet slitent herberge i Berlin.
Alle andre rom må gjerne mørklegges, men baderomsbelysningen er i mitt hode litt som en døgnåpen kiosk. Velkommen skal du være til alle døgnets tider. Stig på, stig på.
- Men… Jeg… Ehhh… Jeg liker liksom at lysene…
- Tull. Det er ikke noe poeng, sier Kathy.
Jeg er ingen logrende bikkje. Lyset på badet blir på. Punktum.
- Ser du tøffelen?
Hva i helvete? Om jeg ser tøffelen? Nei!
Jo…
Den kastes gjennom stua og inn på badet.
- Apport!
Hvem er det som kaster skotøy? Hvor kommer den stemmen fra? Den er så entusiastisk. Glad. Forlokkende. Jaja… Jeg kan vel like gjerne hente tøffelen og slukke lyset på veien tilbake.
Jeg logrer. Tøffel i Colgate-munn. Legger den ved Kathys føtter, blir klødd bak øret, sparker litt med beina og syns egentlig at det er ganske greit å være bikkje.
Foto: Pixabay
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar