Dette spillet sto ikke oppført i kladdebok-oversikten min fetter overleverte sammen med hans gamle, min nye, Commodore 64. Det lå gjemt inne på kassetten, og kunne bare oppdages med en feiltagelse. Undertegnede og Kristoffer gikk i andreklasse, og fikk vårt første innblikk i blomsten og biens dans gjennom spillet Sex Games.
For deg som er for ung, eller rett og slett har glemt det: Spillene til Commodore 64 kunne kopieres fra vanlige kassetter over på innspillingskassetter. For å starte et spill, spolte man seg fram til der det lå på båndet, og trykket «Play» på spilleren.
Jeg mener å huske at vi egentlig skulle sette på et gartnerspill. Passende for to unge hoder. Men vi må ha spolt feil. Det var Sex Games som dukket opp etter fem minutter med loading-skjerm. Konseptet var enkelt. Du fikk opp fem ruter på tv-skjermen. I den første skulle du ta en kvinne bakfra. Joysticken ble virkelig brukt i ordets rette forstand. Man måtte begynne forsiktig, og bygge seg gradvis oppover i tempo. Det var hele veien essensielt å holde en stabil rytme, for hvis ikke ville verken du eller kvinnen oppnå orgasme. Brettet var selvsagt fullført i det begge nådde klimaks. For hver nye rute, dukket det opp en ny stilling. De fire første var ganske så ordinære, men i den femte ruta toppet det seg. To menn tok to var andre menn bakfra, mens disse igjen betjente en kvinnes munn og bakende. Spilleren kontrollerte dem alle som én, og rytmisk bød det på en virkelig joystickutfordring. Vi klarte aldri det brettet, men så fikk vi heller aldri prøvd mer enn en gang.
Du ser… Jeg hadde en åtteårings mentalitet, naturlig nok. Hadde jeg funnet noe som hjernen min betegnet som fascinerende, viste jeg det til mamma. Så da vi hadde ledd oss gjennom samtlige fem brett, løp beina mine entusiastisk ned fra loftet til kjøkkenet.
- Mamma! Mamma! Du må komme opp å se på loftet. Det er noe kjempekjempegøy no mamma!
Min mor er pedagog, eller rettere sagt spesialpsykologisk rådgiver. Hun jobber med barn. Hun forstår barn. Så mamma tenkte vel at den entusiasmen hun så i sin sønn, der en gang på tidlig 90-tallet, skulle bygges oppunder og næres. Derfor løp mamma opp på loftet sammen med sin førstefødte, kanskje ikke like entusiastisk, men hun latet i hvert fall som.
Der oppe satt Kristoffer med latterdøra på vidt gap.
- Se Kari! Se!
Og mamma så. Jeg husker ikke hva hun sa, men at dette spillet ikke var noe for små barn, det kom fram på et vis. Hun konfiskerte kassetten, og den så aldri mer dagens lys. Jeg forsøkte en stund å forhandle, men det var nytteløst. Det var nemlig en haug med andre festlige spill på den kassetten, og nå fikk jeg ikke spilt dem heller. Sex Games var og ble historie…
Helt fram til for noen år siden, da det plutselig ble mulig å laste ned gamle Commodore-spill til pc. Jeg vet ikke hvorfor, men tankene gikk med en gang til Sex Games. Antageligvis hadde det noe å gjøre med at vi aldri fikk gjort oss ferdig med det siste brettet.
Spillet ble lastet ned, og samtlige brett ble rundet på første forsøk. Kall det fingerspitzgefühl. Og jeg var skuffet. Dypt skuffet. Spillet var på ingen måte så fantastisk som jeg husket det. Minnet, denne lille, varme historien, var ødelagt. Jeg skulle latt det ligge.
Og det innser jeg stadig oftere. Enkelte gode minner bør forbli akkurat det. Gode minner. La dem ligge. Ikke hent fram ting i fysisk forstand, for skuffelsen blir som regel stor. Og det gjelder ikke bare Commodore-spill.
Her om dagen fant jeg plutselig en cd langt nede i samlingen. «The power of classic rock 1» var tittelen. Jeg må ha fått den omtrent samtidig som the Sex Games-incident. Det var London Symphony Orchestra som gjorde egne versjoner av datidens populærmusikk.
- Øy… Denne likte jeg jo veldig godt, tenkte jeg for meg selv og smalt den inn i cd-spilleren.
Ai, ai, ai. En ting er at jeg syns det som kom ut av høytalerne var grusomt, men jeg ble også pinlig berørt. Flau. Greit… Jeg var åtte, men det er ingen unnskyldning. Nok et minne ødelagt.
Avslutningsvis må jeg si at TV2 har ødelagt et par andre gode ting i det siste. De har begynt å sende Baywatch igjen, og her om dagen ble jeg sittende å se en episode av serien jeg syns var ufattelig kul som barn. Det er kanskje overflødig å si at jeg ble sittende med samme følelse som da «The power of classic rock» smalt utover anlegget mitt, men slik var det nå en gang.
Tv-kanalen har også begynt å sende wrestling. På barneskolen gikk denne «idretten» på TV3 hver lørdagsmorgen, og jeg syns det var helt fantastisk. Derfor, på ingen måte klok av skade etter Baywatch-fadesen, så jeg tre kvarter med wrestling før senga ventet i går natt. For noe vas. Tull. Testosteronklumper som lekesloss. Jeg ble ikke flau på egne vegne denne gangen, men veldig pinlig berørt på vegne av både wrestlere og deres fans.
Heldigvis finnes det hederlige unntak. Fraglene går aldri ut på dato.
Foto: Pixabay
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar